De autoritære trekkene er ikke noe nytt, heller ikke knebling av journalister og alle slags kritiske røster. Recep Tayyip Erdogan hadde vært statsminister fra 2003 da han i 2014, i stedet for å trekke seg tilbake etter endt gjerning, stilte opp og ble valgt til president for i ny stol å forlenge sitt grep om den politiske makta i Tyrkia. Da måtte han ta med seg den utøvende makta, flytte den fra statsministeren til presidenten, noe han har klart i praksis, men ikke juridisk.

Like før han skiftet stol fikk vi sommeren 2013 se hans hardhendte håndtering av ungdommene som forsvarte Gezi-parken i Istanbul. Han omtalte da deres bruk av sosiale media som undergravende og farlig. Fra han ble president har mer enn 1800 forfattere, journalister, tegnere, politikere og vanlige folk blitt anmeldt for «fornærmelser mot presidenten». Dusinvis av journalister har mistet jobben etter press mot deres sjefer.

I november ble sjefredaktør Can Dündar og redaktør i Ankara, Erdem Gül i den venstreopposisjonelle avisa Cumhuriyet anklaget for hjelp til væpnede terrorister og for å sette statens sikkerhet i fare. De hadde avslørt våpenleveranser fra tyrkisk etterretningstjeneste til islamistiske opprørere i Syria. De satt fengslet i tre måneder, til en domstol løslot dem fordi deres rettigheter var krenket, en kjennelse Erdogan sa han ikke har respekt for. De er fremdeles tiltalt og kan dømmes til livstidsstraff.