Olje og gass er blitt en bransje i solnedgang. Karbon skal fases ut, grønn energi skal ta over. Oljenasjonen Norge har lenge hatt en plan B: Vi skal bli best i verden på sjømat. Eksportere torsk og annen villfisk slik vi har gjort siden middelalderen. Men det er laksen som er det nye gullet. Oppdrettslaksen er moderne: En gentilpasset, masseprodusert rovfisk som nå eter plantefor, som svømmer stille i fjerne fjorder og som gir eventyrøkonomisk avkastning til stadig færre. Tallene er blitt svimlende: oppdrettsnæringen produserer 1.3 millioner tonn laks i året som blir til 14 millioner måltider hver dag. I fjor var eksportverdien 50 milliarder kroner. Men det er bare begynnelsen. I stortingsmeldingen «Verdens fremste sjømatnasjon» fra 2013, legges det til grunn en femdobling av lakseoppdrett innen 2050.
Fremdeles går alt så det suser. Pengene ruller inn fordi prisene øker. Men alle som vil se, vet at oppdrett er en næring i dyp krise. De gode eksporttallene, og næringens politiske interiørarkitekter, klarer riktignok å tildekke deler av virkeligheten. Men tida jobber mot dem. På kort tid har det kommet tre kritiske bøker om fiskeri og oppdrett: Henning Røed («Fiskehistorier»), Gunnar Grytås («Kvotebaronar») og nylig Kjersti Sandviks «Under overflaten. En skitten historie om det norske lakseeventyret». Her fortelles de alternative historiene om kampen om havets rikdommer og konsekvensene for miljøet, ressursene, økonomien og bosettingen. Kritikken baserer seg på et omfattende materiale fra forskning og egne undersøkelser.
Dette materialet avdekker at oppdrettsnæringen er i en dramatisk situasjon. Gjennom mange år har laksebaronene undervurdert hvor krevende det er å drive intensiv biologisk matproduksjon. Miljøhensyn er satt til side eller tildekket. Advarsler om sykdom er ikke blitt tatt alvorlig. Resultatet er at næringen nå befinner seg i en hengemyr som truer dens eksistens. Rømning og genetisk forurensning av villaksen er ikke under kontroll, og næringen motsetter seg merking av fisk. Luseplagen er vokst til slike dimensjoner at den bremser veksten i produksjonen og kraftig fordyrer den. Det pøses på med stadig nye metoder og giftstoffer som skader livet i havet, men lusa er blitt resistent og effekten synker. Samtidig blir laksen sykere. Åtte virus- og bakteriesykdommer herjer nå i norske anlegg, og noen har både myndigheter og oppdrettere gitt opp å bekjempe. Hensynet til dyrevelferd er det knapt noen som nevner lenger. Utslippene fra norsk oppdrett var i 2013 like stor som kloakken fra 11.9 mill. mennesker, og har siden økt betydelig. Fjordene blir tilført store mengder næringssalter og rester av fiskefor som flere steder truer det økologiske systemet og ødelegger fisket. Selve foret er forbundet med problemer som gjelder bærekraft, arealbruk og giftstoffer.
Den ubehagelige sannheten er at norsk oppdrett vil stagnere eller gå tilbake om den ikke får kontroll på de miljøproblemer den skaper. Noen i næringen ser dette, men de fleste fortsetter å benekte og fortie. Vi er kommet dit fordi oppdrett har fått ekspandere etter Klondyke-metoden, altså som fri jakt på stor profitt uten effektiv politisk og forvaltningsmessig kontroll. Miljømålene har vært ord, og oppdretterne er blitt kontrollert av seg selv og tidvis av statsråder og byråkrater med eierposisjon i næringen, og som har profittert på slapt regelverk. Kvotesystemet har skapt brå rikdom, ofte uten innsats av betydning. Sammenblandingen av forvaltning, politisk styring og eierskap er uten sidestykke. Politikerne har bare vært opptatt vekst, og miljøorganisasjonene har vært tannløse og tause. Den livsviktige forskningen opptrer meget forsiktig, har vært for liten og for bundet til staten og næringen selv.
Man skulle tro at dette ville føre til en viss politisk ettertanke. At ressursene i havet og arealene langs kysten er et felleseie som må forvaltes i et bærekraftig perspektiv. I stedet vil regjeringen, og fiskeriminister Per Sandberg, videreføre de verste sidene av oppdrettspolitikken til den øvrige fiskerinæringen. Hele fiskeristrukturen skal endres slik at eierne blir færre, båtene større og omsetningen friere. Havets rikdommer skal fratas kystbefolkningen og gis til en ny adel med eierskap til fisk og kvoter. Per Sandberg er folkelig i kjeften, men i gjerning er han de store investorenes mann.
Folk langs kysten kjenner disse problemstillingene. Det er ulike synspunkter, men kunnskapen er der. Problemet er at fisk framkaller et gjesp i de trange bygdene på Østlandet, f.eks. Oslo. Her må en vekkelse til.
