Olje og gass er blitt en bransje i solnedgang. Karbon skal fases ut, grønn energi skal ta over. Oljenasjonen Norge har lenge hatt en plan B: Vi skal bli best i verden på sjømat. Eksportere torsk og annen villfisk slik vi har gjort siden middelalderen. Men det er laksen som er det nye gullet. Oppdrettslaksen er moderne: En gentilpasset, masseprodusert rovfisk som nå eter plantefor, som svømmer stille i fjerne fjorder og som gir eventyrøkonomisk avkastning til stadig færre. Tallene er blitt svimlende: oppdrettsnæringen produserer 1.3 millioner tonn laks i året som blir til 14 millioner måltider hver dag. I fjor var eksportverdien 50 milliarder kroner. Men det er bare begynnelsen. I stortingsmeldingen «Verdens fremste sjømatnasjon» fra 2013, legges det til grunn en femdobling av lakseoppdrett innen 2050.

Fremdeles går alt så det suser. Pengene ruller inn fordi prisene øker. Men alle som vil se, vet at oppdrett er en næring i dyp krise. De gode eksporttallene, og næringens politiske interiørarkitekter, klarer riktignok å tildekke deler av virkeligheten. Men tida jobber mot dem. På kort tid har det kommet tre kritiske bøker om fiskeri og oppdrett: Henning Røed («Fiskehistorier»), Gunnar Grytås («Kvotebaronar») og nylig Kjersti Sandviks «Under overflaten. En skitten historie om det norske lakseeventyret». Her fortelles de alternative historiene om kampen om havets rikdommer og konsekvensene for miljøet, ressursene, økonomien og bosettingen. Kritikken baserer seg på et omfattende materiale fra forskning og egne undersøkelser.