MED FAMILIEN: Artikkelforfatteren vil gjerne høre til både Norge og Australia. Her er hun med sine søsken i Australia. Fra venstre Kevin, Yvonne, Anita, Jannicke og Sandra. Foto: Privat
MED FAMILIEN: Artikkelforfatteren vil gjerne høre til både Norge og Australia. Her er hun med sine søsken i Australia. Fra venstre Kevin, Yvonne, Anita, Jannicke og Sandra. Foto: PrivatVis mer

Jeg nektes en del av min identitet

Er det ikke rart at mine søskenbarn som er født i Australia har flere rettigheter i Norge enn det jeg har, som er født her?

Meninger

Innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen angående dobbelt statsborgerskap har blitt framlagt på Stortinget. Flertallet var imot, likevel ønsker de at det blir foretatt en ny utredning der Stortinget ber regjeringen utede hvordan hovedregelen om ett statsborgerskap slår ut i praksis. På grunnlag av dette ønsker jeg å fortelle min historie, og hvordan denne saken påvirker meg personlig.

Jeg er en 20 år gammel jente som er født i Norge med en norsk mor og en australsk far. Jeg er altså halvt norsk og halvt australsk av blod, men ikke på papiret. Hvorfor er jeg ikke det? Jeg er rett og slett bare norsk på grunn av den norske loven. I Norge tillates dobbelt statsborgerskap om du får to statsborgerskap automatisk med fødselen. For å få australsk statsborgerskap når du er født i utlandet med én australsk forelder må du gjennom en formalitet hvor du søker først. Problemet er at hvis du er norsk og søker om et annet statsborgerskap, så mister du ditt norske.

Jeg satt som publikum under høringen angående dobbelt statsborgerskap. Der kom det frem at 85 prosent av barn som er født i Norge hvor en av foreldrene er utenlandsk får automatisk dobbelt statsborgerskap ved fødsel. Det er bare 26 land som ikke har dette og der du må søke om det, og da altså mister ditt norske. Dette kaller jeg forskjellsbehandling på det sterkeste! De 85 prosentene får beholde begge statsborgerskap, men på grunn av en formalitet nektes jeg det samme. Vi er jo i samme situasjon, med én utenlandsk forelder.

Hvorfor får jeg ikke lov til å være meg? Australia er en del av min identitet og tilhørighet, like mye som Norge. Halve familien min bor der, jeg drar stadig på besøk dit og jeg føler meg like hjemme i Australia som i Norge. Slik er jeg født; det er et faktum. Ved å søke om min australske nasjonalitet søker jeg bare om min fødselsrett, og velger ikke dermed bort den andre delen av identiteten min, nemlig den norske.

Hadde jeg vært født i Australia hadde det vært annerledes. Da hadde jeg automatisk fått australsk statsborgerskap, men også norsk, siden jeg har en norsk mor. Jeg har søskenbarn som nå bor i Norge. De er født i Australia, men har en norsk mor og en australsk far. Siden de er født i Australia og ikke Norge har de begge statsborgerskap. De har fått det de har rett på, sin identitet. De har fått rettigheter i begge land som er en del av dem. De kan dra til sitt andre hjemland uten problem, fordi de er statsborgere der. Hvorfor kan ikke jeg ha dette? Har ikke jeg like stor rett som mine søskenbarn? Jeg er jo lik dem. Er det ikke rart at mine søskenbarn som er født i Australia har flere rettigheter i Norge enn det jeg har, som er født her? Skaffer jeg australsk nasjonalitet er jeg ikke norsk lenger og må pent pakke sakene mine og dra.

Ett av motargumentene jeg har hørt mest angår lojalitet. Mange politikere mener at dobbelt statsborgerskap svekker lojaliteten. Det er jeg ikke enig i. Jeg har ikke lojalitetsproblemer selv om jeg har en australsk far. Jeg er norsk, men jeg er like mye norsk. Ikke mer enn den andre, bare begge deler. Lojalitet er ikke ekslusivt. Personlig mener jeg at man kan ha lojalitet til to land. Dessuten tror jeg ikke lojalitet har vært et stort problem blant de 85 prosent av barna som har dobbelt statsborgerskap i Norge. Å sette spørsmålstegn ved min lojalitet er rett og slett krenkende, og en slik holdning straffer majoriteten for hypotetiske holdninger til et svært lite mindretall.

Min drøm er å bruke et av mine år på høyskolen til å studere i Australia. Jeg har full rett til å gjøre dette, til å studere i mitt hjemland. Men siden jeg ikke er australsk statsborger er jeg nødt til å søke visum, noe som betyr at jeg blant annet ikke kan ha en jobb ved siden av studiene mine. Jeg har ikke lov til å jobbe og studere samtidig i mitt land. Jeg må søke om visum hver gang jeg skal reise og besøke familien min. Hvorfor må jeg søke visum for å se min egen familie, for å dra til mitt land? Ingenting av dette gir mening for meg. Jeg håper, nå som forslaget er lagt fram på Stortinget, at det skjer en endring. Jeg håper dere skjønner at dere tar fra oss vår identitet og tilbørlighet. Jeg håper så desperat på en endring.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook