For første gang er det flere flyktninger på høyfjellshotellene i påsken enn borgere som blir brune av sol og whisky. I fjellet skal man eie, ikke leie. Dessuten handler det om å holde avstand. Fysisk, selvfølgelig. Asylmottak og gettoer har dårlig effekt på verdien av eiendom, og kan dessuten representere en sikkerhetsrisiko. Like viktig er følelsesmessig avstand. Møter man enkeltmennesker kan det påvirke den rene fornuft. Det kan medføre sympati, endog trang til å hjelpe. Og som vi nå vet: Slike følelser betyr at du er tyrannisert og manipulert av falske godhetsagenter. Ropene på solidaritet har fratatt deg klarsynet og stenger utsikten til en handlekraftig og faktabasert politikk som vil rydde opp, og gjenskape Norge.

Det er slik veien til høyres ytterside bygges. Tydelige fiender pekes ut. En ny virkelighetsforståelse etableres, i strid med den «offisielle» og etablerte. Politikken tilføres innhold som gjør at den framstår som vitenskapelig, og derfor objektiv og hevet over følelsenes trangboddhet. Gamle skapskjeletter som antisemittismen begraves. Nye farger og pensler tas i bruk, og politikken får noen strøk med økonomisk rasjonalitet (f.eks. flyktningregnskap), ideen om den etniske velferdsstaten (i motsetning til den multikulturelle) og verdien av nasjonal og europeisk kultur oppjusteres for å skjerpe fronten mot islam. Det hele dusjes med små doser av smal liberalitet og utvendig feminisme. Den som kritiserer dette er enten brunskvetter eller tomsete snillist uten bakkekontakt.