Når sannhetens øyeblikk nærmer seg og null-timen er over dere, åpne ditt bryst og ønsk døden velkommen på Guds vei... la dine siste ord være: «Gud alene er verdig til å tilbe, Muhammed er Guds sendebud».

Deretter, om Gud vil, er møtet i Høyeste Paradis, i selskap med Gud.

Dette er en høysang til den ekstatiske sammensmeltning av universets innerste mening med ditt livs bestemmelse. Kanskje gir dette sitatet oss noe av nøkkelen til å forstå selv-offerets politiske psykologi. Og dermed terrorhandlingens personlige og teologiske grunnlag.

Sitatet viser til en nærstående død som en lykksalig overvinnelse av all jordisk fremmedhet og meningsløshet - i en verden som har skjult og glemt Gud. Vi møter en utopi preget av ekstrem konfliktfrihet, ikke ulik nazismens, men her i form av en religiøs idyll.

Denne tilstand kan bare skapes gjennom en vidtgående gjenerobring av guddoms-mysteriet, så å si. Bare slik kan de troende legge grunnen til en elyseisk hage av rettroenhet.

Eller sagt på en annen måte à la Max Webers klassiske av-tryllingstese i den moderne verden: Idealtilstanden kan bare skapes gjennom en «re-fortrylling» av et avsjelet kosmos. Det må skje en renessanse for religiøs magi og en ny respekt for det uutgrunnelige i menneskelivet.