ET VARSEL: For alle som vil høre var onsdagens pipekonsert, mot et landslag som vinner 2-0, et varsel, skriver Cathrine Sandnes i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
ET VARSEL: For alle som vil høre var onsdagens pipekonsert, mot et landslag som vinner 2-0, et varsel, skriver Cathrine Sandnes i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Aldri har avstanden mellom knøttefotballen og landslaget vært større. Og da tenker vi ikke på nivået på fotballen

Fotball som hyllevare.

Meninger

Hvis man tenker at det er to sider av samme sak vi holder på med, de på Ullevaal stadion og vi som steker vafler og pumper opp baller til det som gjerne blir omtalt som «morgendagens helter», kan man fort bli sur av å lese VG. I uke etter uke har avisa skrevet om pengebruken i norsk idrett generelt, og i fotballen spesielt. Det er oppsiktsvekkende nok å oppdage at tre menn i norsk fotball - Kjetil Siem, Nils John Semb og Per-Mathias Høgmo - får utbetalt nesten ni millioner kroner i årslønn. Til sammenligning får hele Telemark fotballkrets 900 000 kroner. Mest oppsiktsvekkende har det likevel vært å høre elitesjiktet forsvare gapet mellom seg selv og resten.

Når Kjetil Siem, generalsekretær i Norges fotballforbund, blir spurt om de galopperende lederlønningene, svarer han som en nyfrelst BI-student. «Man må betale for å velge fra øverste hylle,» sier han og støtter seg på forestillingen om at markedets usynlige hånd vet å sette den høyeste prisen på de beste hodene, og justere lønnsnivået videre nedover sånn at alle får den lønna de fortjener. Selv hever han 2.7 millioner kroner, tre ganger så mye som forgjengeren Karen Espelund, i årslønn. Så da vet vi i det minste hvordan han vurderer seg selv sammenlignet med henne.

På norsk fotballs desidert øverste hylle befinner Per-Mathias Høgmo seg. Som landslagssjef for de norske herrene tjener han 3.4 millioner kroner. På hylla under har «markedet» definert toppfotballsjef Nils Johan Sembs riktige lønnsnivå til 2.67 millioner kroner. Nøyaktig hva de har gjort for å bli definert som «øverste hylle» er ikke lett å lese ut av de sportslige resultatene. Men vi må anta at det ikke er snakk om et prestasjonsbasert lønnssystem, så sant man ikke mener at en 51. plass på FIFA-rankingen og dårligst av de nordiske landene, er nivået vi sikter oss inn mot og betaler for.

Ifølge Kjetil Siem sammenligner man seg ikke «med norske idrettsforbund, men med internasjonal fotball» når man gjør opp regnskap på Ullevaal. Og ute i verden er det ikke akkurat en kultur for å ha med seg egen matpakke på jobb. For en mann av Siems kaliber, med sitt internasjonale kontaktnett, blir Norge uansett fort smått og kjedelig. Så er han da også en mann som, når han blir spurt om hvem han beundrer aller mest, ikke svarer Einar Gerhardsen, men Sepp Blatter.

Dagens versjon av NFF står i en stadig mer krevende spagat mellom business og bredde. Den klart største delen av aktiviteten foregår i bredden. De klart største inntektene kommer fra business. Kommer man fra næringslivet, med bakgrunn i bank- og finanssektoren - som fotballens styrerom er godt representert med, eller man sammenligner seg med utenlandske kollegaer - som dagens generalsekretær og landslagstrener gjør, fremstår helt sikkert fokuset på reiseregninger, løpske utgifter til herrelandslaget og lederlønninger som smålig. Ut fra et rasjonale hvor fotball er en vare i underholdningsbransjen, er det ingen andre enn styre, revisor og skattemyndigheter som har noe med å mene noe som helst. I så måte er de offentlige tilskuddene og den norske modellen, hvor «alle skal med», en klamp om foten for et konsern som omsetter for nærmere 1 milliard kroner i året - og anser seg som sjenerøse når de sender 29 millioner kroner tilbake til kretsene.

Når norske vaffelstekere, også kalt «grasrota», blir forbanna på klasseskillene i norsk fotball, handler det sikkert litt om misunnelse, men aller mest om holdningen som ligger under: At det er de som driver med business som skaper de virkelige verdiene i norsk fotball. I tilfelle noen skulle være i tvil, så er «virkelige verdier» sånne som kan settes i banken. Vi andre, altså kvinner, barn og mosjonister, samt trenere, oppmenn og materialforvaltere, holder på med lek og moro. Det må ikke forveksles med å skape verdier. Selv om det er disse verdiene som ligger til grunn for det produktet som selges inn til sponsorer og utgjør kjernen i dagens og morgendagens tilskuere.

Under dagens ledelse har motsetningene mellom NFFs konserntenkning og NFF som «den store fotballfamilien» blitt mer påtrengende. Beskyldninger om pampevelde kommer hyppigere, entusiasmen er mildt sagt ustabil. For alle som vil høre var onsdagens pipekonsert, mot et landslag som vinner 2-0, et varsel. Det var et publikum som har fått med seg at det er nye regler som gjelder: I stedet for å være en kontrakt hvor vi, publikum og landslag, er i samme båt - hvor de er en forlengelse av oss og vi er den tolvte spilleren - er vi et publikum som kjøper en vare og vil ha valuta for pengene. Den varen, har vi fått vite, er valgt fra øverste hylle. Men vi som sitter der, og nok en gang har betalt latterlig mye penger for å se et mistrøstig landslag, vi har en stadig sterkere mistanke om at vi kunne ha nøyd oss med noe billigere. Vi kunne ha klart oss vel så godt med ledere fra en del hyller lenger ned. Uten at resultatet hadde blitt dårligere av den grunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook