Skjærtorsdag ble den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic dømt til 40 års fengsel for krigsforbrytelser som inkluderer folkemordet i Srebrenica. Karadzics første reaksjon på dommen var at «til og med etter angrepene i Brussel og Paris forstår ikke Europa hva serberne sto overfor på 1990-tallet».

At krigen i Bosnia var et forsvar mot islamsk terror eller jihad og at de bosniske muslimene var de virkelige angriperne er en påstand som flere ganger har blitt fremmet av forsvaret under rettssaken i Haag. Den utelater at den bosniske regjeringen sammen med den makedonske var blant dem som lengst forsøkte å holde Jugoslavia samlet, og at det muslimske flertallet i Bosnia først stemte uavhengighet etter at Kroatia og Slovenia hadde gått ut av føderasjonen slik at det som i praksis gjensto, var å bli minoritet i et serbiskdominert Jugoslavia. Før og under krigen ble det aktivt spredt rykter i media om at regjeringen i Sarajevo var dominert av fundamentalister med planer om å gjøre Bosnia til «et nytt Mekka», der serbere skulle utryddes eller bli en undertrykt minoritet.

Det er en del likheter mellom de forestillingene som sirkulerte på Balkan før og under krigene på 1990-tallet og dem vi i dag møter hos en rekke antiislamske europeiske stemmer. For eksempel hevdet serbiske medier og akademikere at både de høyere fødselstallene blant albanerne i Kosovo og voldshandlinger fra albanere - som forekom - var del i en skjult etnisk rensing fra albansk side, og eneste årsak til den serbiske utvandringen fra «Serbias vugge» i stedet for en del av en generell fraflytting fra underutviklede områder over hele det daværende Jugoslavia. På samme måte kan man i dagens Europa gjøre «hvit» utflytting fra innvandrerdominerte områder og nær sagt all kriminalitet begått av personer med muslimsk bakgrunn til uttrykk for islam, eller til og med til en form for jihad.