SIKTET: Den greske redaktøren Costas Vaxevanis ankommer retten i Aten i oktober 2012, etter at avisa hans trykket navnene på 2000 rike grekere med kontoer i sveitiske banker. Redaktøren ble siktet for å formidle beskyttet datainformasjon. Han ble til slutt frikjent. Foto: Reuters / NTB Scanpix
SIKTET: Den greske redaktøren Costas Vaxevanis ankommer retten i Aten i oktober 2012, etter at avisa hans trykket navnene på 2000 rike grekere med kontoer i sveitiske banker. Redaktøren ble siktet for å formidle beskyttet datainformasjon. Han ble til slutt frikjent. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

En trussel mot demokratiet

Likhet for loven og innsyn i maktens korridorer er grunnleggende for vårt samfunn. De såkalte skatteparadisene undergraver begge deler.

Meninger

For et halvt år siden skrev jeg i en kronikk i Dagbladet: «DNB sluser penger gjennom Luxemburg for å redusere bidraget til fellesskapet. Det er kløktig, gjort etter lovboka ved hjelp av skarpskodde jurister.»

Dagen etter kom svaret fra en i bankens toppledelse. I kortform: «Krimforfatter Sidsel Dalen må lære seg å skille mellom fakta og fiksjon.»

Det ble startskuddet for grundigere research. Et par måneder senere flyttet jeg til Oxford for å studere såkalte «skatteparadiser», et offshore-system som spesialiserer seg på null eller lav skatt, og hemmelighold.

Demokratiet har enkelte kjennetegn, som at loven skal være lik for alle. Men den er ikke det når bare noen få har tilgang på et internasjonalt system hvor man slipper unna skatt: Det betyr større press på menneskene som skal dekke offentlige utgifter over skatteseddelen, og konkurransevridning hvor mindre bedrifter er den tapende part. Det bidrar til økte forskjeller i samfunnet.

Vel så viktig: Transaksjoner i offshore-systemet gjør det mulig å skjule overføringer av penger og eierskap knyttet til kriminalitet, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter.

Journalistikken skal være samfunnets vaktbikkje, grave under overflaten og avdekke misbruk av makt. Det er vanskelig i «skatteparadiser». Lekkasjer har så langt vært eneste mulighet for å få vite om formuer som skjules bak murer av taushet. Men selv da kan det være problematisk å bringe ut informasjon.

I fjor kom Swiss Leaks - forløperen til Panama Papers. En tidligere ansatt i storbanken HSBC offentliggjorde dokumenter som viste at 180 milliarder euro gikk gjennom bankens avdeling i Genève i løpet av et drøyt år - fra 2006 til 2007. Christine Lagarde, tidligere finansminister i Frankrike, lagde senere en liste over mulige skattesnytere, og sendte navnene rundt til relevante land.

I Hellas ble det gjort lite etterforskning fra myndighetenes side, muligens fordi beskyldninger om økonomisk kriminalitet gikk til topps i det politiske systemet. Men journalisten Costas Vaxevanis skapte furore da han publiserte navnene. For det ble han arrestert og tiltalt for å bryte lover som beskytter privatlivets fred. Først etter to rettssaker ble han frikjent.

Også andre steder har det vært større fokus på å stoppe budbringeren enn å etterforske de som står på Lagarde-listen. I Frankrike gikk en rik medeier i avisa Le Monde ut og kritiserte sine egne journalister for å drive med sladder. I England var det påstander om at avisa The Telegraph skånet sin store annonsør HSBC for negativ dekning, og myndighetene tok bare ut én tiltale blant tusen navn.

Offshore-systemet virker ødeleggende på lov og rett, men det er utbredt. Også norske bedrifter og institusjoner er en del av problemet. Hvis man skal peke på en fellesnevner for dem som er involvert i offshore-systemet, er den en benektelse av å være det. I alle ledd.

I fjor var den britiske kronkolonien Gibraltar stadig i nyhetene her hjemme. Det russiske mobilselskapet Vimpelcom - hvor Telenor er deleier - ble etterforsket for mulig korrupsjon etter å ha overført 700 millioner kroner til et postkasseselskap der. Omtrent samtidig kalte den spanske avisa ABC stedet for et skatteparadis. Gibraltar svarte med å saksøke avisa.

I samme lei finner man Caymanøyene, med sitt Ugland House - oppkalt etter en norsk familie. Bygget huser ifølge Wikipedia 18.000 selskaper, og president Barack Obama gjorde den kjent da han sa:

Dette er enten verdens største bygning eller den største skattesvindelen i historien, og vi vet hvilken det er. Like fullt nektet myndighetene i en BBC-reportasje for å være et «skatteparadis».

Politikerne liker å skilte med sterke idealer og positiv handlekraft. Men når offshore-systemet gjør det mulig å skjule sine aktiviteter er det ikke lett for velgerne å vite om de snakker sant.

Den islandske statsministeren langet ut mot utenlandske kreditorer etter bankkollapsen, men Panama Papers har vist at hans egen familie var blant kreditorene. Det er ikke første gang en politiker blir stilt i et uheldig lys etter en lekkasje.

Lux Leaks viste omfanget av «skattelettelser» i Luxemburg. Mellom 2002 og 2010 hjalp det lille landet store selskaper med å dramatisk redusere sin skatt, på rundt 200 milliarder dollar samlet brutto.

Kort tid før nyheten smalt på samme måte som Panama Papers - i et journalistisk samarbeid på tvers av landegrenser - ble Jean Claude Juncker president i EU-kommisjonen.

I en av sine tidlige taler lovet han å få moral og etikk inn i det europeiske skattesystemet. Det lød underlig hult da det ble kjent at han som Luxembourgs statsminister hadde sittet på toppen i et land som i all hemmelighet hjalp store selskaper til å unngå skatt - i ei tid preget av finanskrise og store kutt i offentlige budsjetter.

Det meste som ble avslørt i Lux Leaks var gjennomført på juridisk korrekt vis. Innen offshore-systemet finner man en hær av kvinner og menn i nålestripete dresser og drakter, som sørger for at det kan skje. Mange av dem er juridiske og finansielle akrobater som setter opp labyrinter av selskapsstrukturer.

Å finne fram i dem er nær umulig for en utenforstående, og de som er innenfor er lite hjelpsomme.

Philip Augar skrev i boka «The Greed Merchants»: «The real conspiracy in the financial sector is the sound of silence». Ofte er taushetsplikten skrevet inn i kontraktene. Å snakke kan bety at du blir saksøkt og aldri får en likende jobb igjen.

Offshore-systemet er preget av lover om taushet, skapt for å skjule lyssky transaksjoner og formuer. Men Panama Papers har avdekket det vi visste fra før: Hemmelighold gir spillerom for ødeleggende aktiviteter.

Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor norske og delvis statseide selskaper skal være en pådriver i offshore-systemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook