Påskens Brussel-terror har avstedkommet betydelig debatt. Etter mange år med bagatellisering, er det fint å se en økende erkjennelse av at Europa faktisk har alvorlige utfordringer knyttet til manglende eller dårlig integrering av store og voksende innvandrergrupper.

Det som imidlertid er en smule forstemmende, er at mange av dem som nå motvillig innrømmer at utfordringene er større enn hva man tidligere har trodd/påstått i så liten grad er villig til vedstå seg sin del av ansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand.

I mange år har moderate motstemmer forsøkt å rope varsku, men disse har hånlig blitt avfeid med invektiver og hersketeknikker. Som Mahmoud Farahmand skriver (Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22. mars): «Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.»

I en slik situasjon burde vi kunne forvente noe mer enn en tafatt konstatering av at det har oppstått problemer, samt lettvint synsing om at vi må bli flinkere til ditt, eller bevilge mer penger til datt, kombinert med fortsatt moralisering mot dem som lenge har etterlyst større grad av realisme.