PÅ VAKT: Når vi kjefter blir barna opptatt av den emosjonelle klangen, ikke av informasjonen vi prøver å gi, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
PÅ VAKT: Når vi kjefter blir barna opptatt av den emosjonelle klangen, ikke av informasjonen vi prøver å gi, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Ikke gå i kjeftefella

En god familiekultur utvikles ikke ved kjefting.

Meninger

Voksne kjefter sjelden på hverandre, vi ser oss selv med den andres blikk, og regulerer sinne og irritasjon. Vi er redde for ikke å bli likt - for å bli avvist - og anstrenger oss for å finne en form som ikke støter den andre. Men sammen med barn glemmer vi lett å reflektere over hvordan vi virker inn på den andre, altså barnet. Plutselig er vi ikke redde for å bli avvist. For vi vet, uten å tenke over det, at barn ikke kan forlate oss. Lei seg kan de bli, men velge oss bort kan de ikke.

Det er et paradoks at vi overfor voksne regulerer negative følelser, mens vi overfor barn lar sinne og irritasjon blåse ut gjennom kjeftbruk. Som om makten vi har gir oss rett til å krenke barna. Burde det ikke være motsatt - at barns avhengighet gjør oss ekstra påpasselige med å behandle dem verdig?

«Det er som å bli slått med stemmen», sa en femåring om det å få kjeft, i en dansk studie (Sigsgaard 2003). Kjefting skaper negative følelser, barn blir lei seg og redde under voksnes harde stemmebruk. Kjeft skaper følelser av skyld (jeg har gjort noe galt) eller skam (jeg er feil). Et barn som får kjeft lukker seg litt og ser bort eller ned. Barn som får mye og massiv kjeft kan komme til å lukke seg helt. Noen barn tar opp kampen og kjefter tilbake, slik at det utvikles en negativ sirkel av kjeft og anklager mellom foreldre og barn. Massiv kjeft skaper avstand, og barn trenger det motsatte: Foreldre som er emosjonelt tilgjengelig.

Uttrykksformen, mer enn ordvalget, definerer et budskap som kjeft (Sigsgaard 2003). En setning kan være nøytral informasjon: «Nå må du kle på deg». Eller kjeft: « du se å kle på deg!!!» Det er kjefting når vi roper eller snakker sammenbitt, med negativ emosjonell klang og en tydelig undertekst av kritikk: «Hvorfor har du ikke kledd på deg allerede? Du burde ha skjønt, jeg er sint og oppgitt over deg». Ofte vil krenkende ordvalg i tillegg til anklagende form understreke kritikken mot barnet: «Hva er det for noe galt med deg som aldri kan høre etter!» Kjefting defineres ved at vi tar personen, ikke bare saken.

Men barn må jo ha grenser? Ja, barn er avhengige av at foreldre tar ledelsen i familien. Det er voksnes ansvar å passe på barn, sørge for at de ikke gjør ting som er farlige, at de lærer normer og regler. Barn skal lære å ta hensyn, også til foreldrene, etter hvert som de blir større. Barn trenger informasjon, veiledning, omdirigering og tydelige rammer. Men gode ledere utvikler ikke bedriftens kultur ved å kjefte på de ansatte. En god familiekultur utvikles heller ikke ved kjefting.

Barn blir engstelige og på vakt hvis vi stadig er sinte i stemmen, fordi de er så avhengige av forbindelse med oss. Når vi kjefter blir de opptatt av den emosjonelle klangen, ikke av informasjonen vi prøver å gi (kle på deg). Derfor er grensesetting med godhet i stemmen mye mer effektiv enn kjefting. Voksne skal være myndige og varme, da hører barna lettere på oss, og får samtidig den friheten og tryggheten de trenger.

Mange voksne tenker at kjefting er det samme som grensesetting. Kanskje fordi de selv fikk mye kjeft som barn; vi gir ofte videre det vi selv har fått. Sammenblandingen av grenser og kjeft bidrar til å opprettholde kjefteparadokset - at vi regulerer oss sammen med voksne, men kjefter på barn. Som psykolog Bård Lyster sier i Romdals Budstikke 18. mars: «Med jevne mellomrom opplever nok de fleste barn at de voksne smeller til med skarp og foraktfull stemme og dømmende ord. Denne formen for vold og overtramp er ikke noe bare de andre, de dårlige foreldrene, gjør. Kjefting er rimelig velintegrert i vår kultur.»

Men mange voksne får dårlig samvittighet når de kjefter. I selve gjerningsøyeblikket er vi selvrettferdige og sikre på at barnet fortjener å bli satt ettertrykkelig på plass. Etterpå, når vi ser den bøyde lille nakken og brått kommer ut av selvrettferdighetens tunnelsyn, vil mange av oss få det velkjente stikket i magen: Å nei, nå mistet jeg besinnelsen igjen!

Løsningen er ikke å kjefte på seg selv også, ei heller å love at det aldri skal skje igjen. Livet med barn trigger både avmektighet og såre punkt hos voksne, de aller fleste av oss, inkludert meg selv, går i kjeftefella.

Men det hjelper å si unnskyld, og ta på seg ansvaret for at det ble så dumt. Barnets verdighet gjenvinnes når vi voksne tar ansvaret for egen kjeftbruk, samtidig er det god modellæring for barnet å se at voksne kan gjøre dumme ting og si unnskyld etterpå. Men unnskyldningene blir jo mindre verdt hvis vi ikke forsøker å kjefte mindre.

Så hva kan vi gjøre for å kjefte mindre? Tenk gjennom hva som trigger kjefteresponsen, hvilke situasjoner hvor du føler avmakt og reagerer med å kjefte. Ta deretter en generalbeslutning om å trene på å snakke med myndighet, ja, men uten å miste kontakt og godhet for barnet. Tren på å informere om sak (Vi må kle på oss) framfor å kritisere person (Du er håpløs som ikke har kledd på deg for lengst!). Og ikke minst, minn deg selv på at grensesetting er mye mer effektivt med myndig og varm stemme, uten den ydmykende kritikken som ligger i kjeft.

Referanse: E. Sigsgaard (2003). «Kjeft. Et oppgjør med kjefte-

pedagogikken». Pedagogisk Forum

Lik Dagbladet Meninger på Facebook