I en en resolusjon som skal opp på Venstres landsmøte i helga, er det foreslått flere gode forslag for å få flyktninger og langtidsledige i arbeid.

Venstre foreslår blant annet å la arbeidsledige som starter bedrift å beholde retten til dagpenger i inntil to år.

De ønsker å øke hvor mye arbeidsledige får i dagpenger fra 60 til 80 prosent, for så å redusere den i løpet av arbeidsledighetsperioden.

De ønsker også å gjøre det enklere å motta dagpenger mens en tar utdanning og å innføre skattefritak på sluttvederlag om det brukes på kurs og utdanning.

Både Frankrike og Tyskland har hatt gode erfaringer med å legge til rette for at arbeidsledige starter bedrift. Også forslaget om å gjøre arbeidsledighetstrygden mer sjenerøs, bør være en selvfølge. Det vil både gjøre det mindre brutalt å miste jobben, og hindre at flere går inn på sykeveien i velferdssystemet.

Når Venstre foreslår at sjenerøsiteten suksessivt skal reduseres i løpet av ledighetsperioden kan det også gi de arbeidsledige et ekstra puff til å komme seg i arbeid uten at det straffer den arbeidsledige sammenliknet med dagens modell. Forslagene som er ment å stimulere til mer utdanning bør også ønskes velkomne.

Det er vanskeligere å gi helhjerta støtte til forslaget om innslusingslønn. I praksis innebærer dette at arbeidsgiver fritas fra tariffbestemmelsene og kan tilby lønn til enkelte grupper i en begrenset periode. Ingrid Wergeland fra Manifest har tidligere kalt en slik ordning for «lønnsapartheid», siden det tillater arbeidsgiver å lønne arbeidstakere ulikt på bakgrunn av hvilket land de kommer fra.

Her lønner det seg imidlertid å være mer konstruktive enn Manifest og LO hittil har vært. Vi står overfor en stor utfordring med å integrere arbeidstakere med manglende kvalifikasjoner på et arbeidsmarked med en høy terskel for å delta. Tariffavtaler sikrer lønnen til de som er innenfor, men hever terskelen for dem som er utenfor. I en slik situasjon bør vi ta alle velmente forslag alvorlig.

Venstre forslag gjelder bare for faste ansettelser og i maks to år. Den skal både gjelde flyktninger og langtidsledige. Det reduserer sjansen for at det undergraver den norske modellen og svekker kritikken om at dette er en støtte som går på bekostning av etniske nordmenn.

Det er likevel ikke gitt at forslaget vil være gunstig alt tatt i betraktning. Allmenngjorte tariffavtaler har vært den fremste medisinen mot reduserte lønninger, pris og produktivitet. Alle forslag som svekker dette instituttet, må diskuteres nøye.