Iblant tenker jeg at det å være kritiker er som å være en forsmådd beiler. Du løper etter din utkårede og anstrenger deg til ditt ytterste for dennes skyld, for bare å få kjeft tilbake. Du forsøker å si: Se her! Denne filmen er fin! Vil du ikke heller se på dette enn på sirkuset der borte? Tiden din er dyrebar, du har ikke ubegrenset med penger, og jeg vil ikke at du bruker dem på en måte du vil angre på. Men din elskede vil ikke høre. Hun sier: Nei! Du forstår meg ikke! Du snakker bare om deg selv! Og du vil bare ha langsomme franske dramaer når jeg vil se Vin Diesel redde verden!

Men det er selvfølgelig helt greit. Den som har sterke meninger, må tåle at andre mener sterkt tilbake. Det er imidlertid sjelden kost å se kritikerne bli så til de grader mistenkeliggjort og misforstått som de blir av krimforfatter og tidligere seksjonssjef i politiet Hanne Kristin Rohde, som i en spesiell Aftenposten-kronikk kommer med påstander, flere av dem feilaktige, om kritikernes intensjoner og funksjon som virker svært fjernt fra hvordan vi faktisk jobber.

Hanne Kristin Rohde har opplevd at hun har likt konserter og bøker som «de såkalte kritikerne» har slaktet, og mislikt noe de har hyllet. Hun har også, selv om hun ikke nevner det, erfart at kritikere har reagert på hennes egne romaner med et betydelig fravær av entusiasme.