Hensikten med FN-toppmøtet om narkotika som arrangeres denne uken i New York var at man skulle ha en åpen diskusjon om grunnleggende forandringer i dagens ruspolitikk. Colombia, Mexico og Guatemala, landene som i 2012 ba om å få fremskyndet toppmøtet på grunn av de katastrofale virkningene dagens politikk har for landene i Sør-Amerika, sa den gang: «en revisjon av verdenssamfunnets tilnærming til narkotika kan ikke lenger utsettes» og ba om at man også vurderte å benytte markedsmekanismer for å møte problemet. Altså legalisering og statlig regulering av det som idag er illegale rusmidler, for å stoppe pengestrømmen til organisert kriminalitet.

Selv med sterke ekspertanbefalinger om avkriminalisering fra ulike FN-organer, og selv om flere stater nå går inn for å avkriminalisere eller legalisere rusmidler, har man ikke fått til noen revisjon, slik de tre landene ba om. Det er noen få lyspunkter: bedre tilgjengelighet til livsviktige medisiner og forhindring av overdoser er blitt gitt økt fokus. Men sluttdokumentet, det minste felles multiplum som statene har blitt enige om, stadfester de gamle narkotikakonvensjonene som er basert på et generelt forbud mot rusmidler. Man åpner i liten grad for noe nytt og nøkkelbegrepet «harm reduction» har til manges store skuffelse elegant blitt utelatt, mye takket være bremseklossen Russland.