I debatten om bosted for barn etter samlivsbrudd anvender Barneombudet og hennes støttespillere en retorikk som om de har en slags enerett på hensynet til barn, og som om motparten skulle mene at man slavisk skulle følge en 50/50 ordning.

Psykolog Trine Ekren hevder at det er ti år siden noen forsket på hvordan det er å pendle mellom to likestilte hjem og at det er et sosialt eksperiment. Det er faktisk gjort mye forskning de siste 25 år, men sakkyndige psykologer, Bufdir og Barneombudet viser en enøyd benekting av kunnskap som er helt uforståelig. Styreleder Katrin Koch i Forening For Sakkyndige Psykologer (FOSAP) uttaler at barn ikke skal ha to hjem før fylte tre år. Brosjyren Samvær 0- 3 og Bufdirs brosjyre Barnets beste ved samlivsbrudd anbefaler med en rekke forbehold en gradvis tilvenning til å være sammen med far og enda mer forsiktighet med overnatting før to-tre.

Dette er ganske oppsiktsvekkende. Slike påstander er tydelig tilbakevist i en stor konsensusrapport av professor Richard A. Warshak ved University of Texas i 2014. Rapporten er et samarbeid mellom 110 prominente forskere og fagfolk på feltet og tar for seg forskning på barns tilknytning, psykiske og fysiske helse etter samlivsbrudd. Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å utsette regelmessig og hyppig kontakt, inklusive overnatting hos begge foreldre etter brudd, selv hos de yngste. Rapporten viser at det under vanlige omstendigheter er best også for barn under fire år å ha delt bosted. Studiene har tydelig vist at overnatting er en beskyttende faktor for sårbarheten i far/barn-forholdet og reduserer risikoen for at fedre dropper ut fra kontakten med barnet.