HANDELSPOLITIKK: Vi trenger en handelspolitikk som kommer alle til gode, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
HANDELSPOLITIKK: Vi trenger en handelspolitikk som kommer alle til gode, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Handel må begunstige alle

Handelsavtalene vi inngår må gi oss spillerom til å drive politikk.

Kommentar

Er det én ting økonomiske og politiske eliter har vært enige om siden andre verdenskrig, er det at friere handel begunstiger alle parter.

Markedstilgangen har blitt utvidet, både gjennom avtaler mellom enkeltland og store internasjonale handelsavtaler. Det har skapt enorm velstand, billigere produkter og trolig redusert spenninger mellom land.

De politiske elitene har derfor fortsatt selvsikkert videre på veien mot ytterligere markedsadgang. Frihandelsavtalen TPP er allerede inngått mellom stillehavslandene. TISA, en avtale mellom 50 land, inkludert Norge, og TTIP, en avtale mellom USA og EU, er i full gang.

Å ikke delta vil være en økonomisk katastrofe, kan regjeringen fortelle oss. Likevel begynner flere å tvile på solskinnshistorien. Samtlige amerikanske presidentkandidater er kritiske til TPP. I Europa truer Storbritannia med Brexit. Solskinnshistorien begynner nemlig å få alvorlige sprekker.

Frihandel løfter ikke alle båter. Noen ganger er konsekvensene alvorlige. Det gjelder mange av dem som opplever at selskapet de jobber i flytter geskjeften til utlandet. Det gjelder også de som jobber i bedrifter som taper i konkurransen med utenlandske bedrifter, som opererer i land med lavere lønnsnivå og dårligere arbeiderrettigheter.

De som mister jobben har ofte ikke ferdigheter som etterspørres og blir varig gående på trygd, eller må ta usikkert og dårligere betalt arbeid.

En del kommentatorer ser dette som en kostnad verdt å ta. Handelen mellom land har tross alt gjort det mulig for land som Kina å løfte enorme menneskemengder opp fra fattigdommen. At noen arbeidere i relativt rike land mister jobben, får så være. Sosial dumping for noen er sosial jumping for andre.

Og bare vent. På lang sikt er færre handelshindringer bra for alle parter. Siden markedene blir større, kan hvert land spesialisere seg og dermed gjøre nytte av stordriftsfordeler. Foruten å gi flere goder på markedene, vil det presse ned prisene. Handel gjør det også enklere å lære av hverandre. Begge deler øker produktiviteten, noe som på lang sikt er det eneste virkemidlet for å øke lønningene. Slik er det i hvert fall i teorien. Men også påstanden om at frihandel alltid er til det beste for fattigere land møter motbør.

Som blant andre økonomen Dani Rodrik har påvist, har utviklingsland nytt godt av å kunne beskytte og hjelpe egen industri i kritiske overgangsfaser. Mangel på tollmurer har heller ikke vært en forutsetning for at underutviklede land har kunnet ta igjen de rike landene.

Dani Rodrik foreslår nå en endring i handelspolitikken, som tar lærdom av tidligere tiders erfaringer. Hittil har frihandelsavtalene fungert slik at landene gir opp sitt vern for å få tilgang til andres markeder. De mektigste landene kan uthule avtalene for å beskytte egen industri, men alle har gitt opp noe for å få tilgang hos andre.

Men nå som verdensøkonomien allerede er så åpen som den er, vil ytterligere utvidelse av markedstilgang bare skape mer problemer enn den løser, skriver Rodrik i en artikkel i Project Syndicate.

Framfor å bytte markedsadgang bør landene heller gi hverandre politisk spillerom. Både rike og fattige land vil kunne tjene på å innrette de innenlandske spillereglene på en måte som tjener deres interesser.

De rike landene er nødt til å bekjempe ulikhet og sørge for at godene ved frihandel tilfaller alle. De fattige landene må utvikle industrier som kan konkurrere på verdensmarkedene og som gir rom for stordriftsfordeler. Som Rodrik skriver forutsetter det at vi plasserer noe sand i globaliseringens maskineri.

En måte å gjøre det på er å gjøre dette til del av en ny handelsavtale. Det kunne gjort at prosessene i Verdens handelsorganisasjon, WTO, kom på beina igjen. Doha-runden som startet i 2001, har stått stille siden bruddet i 2008. Det var for stor politisk avstand mellom de rike landene og de største utviklingslandene.

TTIP, TTP og TISA er prosesser som er kommet i gang fordi Doha-runden ikke kom videre. Konsekvensen av det er dårligere avtaler enn vi ellers kunne fått på plass. Akkurat hvordan disse hensynene skal ivaretas i en ny handelsavtale, er imidlertid ingen enkel sak å avgjøre.

En annen innfallsvinkel er foreslått av økonomen Lawrence Summers. Framfor å forhandle fram ytterligere markedsadgang, mener han at vi bør jobbe for harmonisering av standarder på tvers av land.

Ved siden av å styrke arbeiderrettigheter og sikre at alle land gjør sitt for å beskytte klima og miljø, bør en bruke like mye politisk kapital på å bekjempe skatteparadis, skatteunndragelse og skatteomgåelse, som vi i dag bruker på å framforhandle handelsavtalene.

Det blir ikke lett. Men vi trenger desperat nytenkning om hvordan det globale handelsregime kan organiseres på en måte som ikke står i veien for bærekraftig vekst og sosial rettferdighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook