Retten til arbeid har godt juridisk vern. Likevel er mange tusen asylsøkere frarøvet denne retten. Hvor lenge kan vi la mennesker gå på vent uten at vi bryter med det juridiske vernet?

Vi er i en situasjon der europeiske land konkurrerer om å tøye den juridiske strikken lengst mulig. Målet er ikke lenger å sikre at menneskerettighetene blir oppfylt. Derimot er vi blitt vant til stadig nye politiske vedtak som ligger helt i gråsonen av gjeldende menneskerettigheter. Årsaken er frykt for å framstå som et attraktivt land for mennesker på flukt. I Norge har vi gjentatte ganger sett utvisningsvedtak bli kjent ulovlige av domstolene. Likevel fortsetter vi å tøye strikken lenger og lenger på stadig nye områder.

For asylsøkere er retten til beskyttelse avgjørende. Får de ja, møter de støtteordninger på norsk nivå. Får de nei, står valget mellom utsendelse eller det illegale markedet. Hvis de ikke lar seg tvangsreturnere, blir de stemplet som kriminelle. Med sine såkalt grunnløse asylsøknader og manglende vilje til å returnere, setter de visstnok både den norske velferden og selve asylinstituttet i fare.