FEILINFORMASJON: Det er sterke forbindelser mellom William Shakespeares liv og verk. I stedet for å fortelle om livet hans, videreformidler NRK en konspirasjonsteori som hevder at verkene hans var skrevet av en annen. Foto: Scanpix.
FEILINFORMASJON: Det er sterke forbindelser mellom William Shakespeares liv og verk. I stedet for å fortelle om livet hans, videreformidler NRK en konspirasjonsteori som hevder at verkene hans var skrevet av en annen. Foto: Scanpix.Vis mer

NRK villeder publikum

Og de er uinteressert i å rette det opp.

Meninger

Skillet mellom informasjon og feilinformasjon har blitt uinteressant for NRK. I alle fall når det gjelder William Shakespeare og konspirasjonsteorien knyttet til hans identitet. Denne uken var det fire hundre år siden historiens mest innflytelsesrike dramatiker døde. Øverst på siden der NRK fortalte om hvordan de skulle markere jubileet, stod «Shakespeares hemmelighet», en ny versjon av organist Petter Amundsens tv-serie der han hevder at det ikke var William Shakespeare som skrev de berømte skuespillene, men en sammensvergelse av de såkalte rosencreutzerne, en slags frimurerorden, med statsmannen og filosofen Francis Bacon som hovedmannen bak.

Amundsens teori er at folioutgaven av Shakespeares skuespill er full av frimurerkoder som gjør utgaven til et skattekart som fører mot et tjern i Nord-Amerika, der den såkalte «Paktens ark» skal være skjult. For en del journalister ville det, i møte med et slikt prosjekt, kanskje føles naturlig å høre med eksperter som ikke var tilknyttet Amundsens prosjekt for sjekke om dette holdt vann, men så har altså ikke skjedd.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har gått gjennom Amundsens teorier og usannsynligheten i dem her.

Det er en tilbakevist konspirasjonsteori NRK sprer når de videreformidler ideen om at Francis Bacon var skuespillenes egentlige forfatter. Det er ingen reell tvil om at William Shakespeare var forfatteren bak verkene som bærer navnet hans. Dette har NRK all grunn til å vite — jeg har informert om dette på NRKs egne debattflater og vist til den omfattende dokumentasjonen på dette (jeg skal redegjøre for hvorfor forskerne er så sikre lenger ned i teksten). Dette har ikke hindret NRK i å sende serien flere ganger i stadig nyutviklede versjoner.

Da jeg på en åpen tråd på min egen Facebook-side spurte om hvem som var den ansvarlige for å sende serien som en del av Shakespeare-jubileet og hvordan diskusjonen bak denne vurderingen hadde vært, sa NRKs kultursjef Hege Duckert fra seg alt ansvar. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tekstet meg at han ikke hadde noen mening i spørsmålet. Omsider fikk jeg et ganske bekymringsverdig svar fra NRKs dokumentarfilminnkjøper Tore Tomter.

Tomter mente problemet var at jeg ikke ville høre på hva Petter Amundsen hadde å si (for ordens skyld: Jeg har lest Amundsens bok og sett kinofilmen og tv-serien hans). Tomter hevdet videre at dette for NRK var en ny måte å «spre kunnskap» på. At jeg påpekte at de spredde noe som ikke var sant, gjorde ikke inntrykk. I stedet argumenterer Tomter selv for at Bacon «var» Shakespeare, og avslutter med: «Kodene er der, men hva betyr de?». Det viste seg altså at mannen som var satt til å kjøpe inn dokumentarer til visning for NRKs seere, selv trodde på konspirasjonsteorien. Plutselig virket det ikke så rart at de som hadde påpekt at dette ikke stemte, ikke hadde nådd frem.

NRK er lisensfinansiert for å formidle kvalitetssikret informasjon. Tv-seerne skal kunne stole på at tipsene og historiene som kommer inn til NRK har gått gjennom et kritisk journalistisk filter, og en usentimental vurdering av kildenes troverdighet. I denne saken virker det ikke som om NRK har hatt fungerende rutiner for kvalitetssikring, og de har demonstrert at de ikke er interessert i at noen skal gjøre det for dem.

Det er ikke første gang NRK har gått konspirasjonsteoretikernes ærend. Da NRK sendte Amundsens serie første gang, ble jeg oppringt og spurt om å kommentere Amundsens teori i innslaget om serien på Dagsrevyen. Jeg sa, som sant var, at det dessverre ikke var hold i teorien og at det ikke var noe forskere kunne ta alvorlig. Det kom med i et svært kort innklipp på slutten av en lang reportasje om NRKs egen serie, som ble introdusert av Jon Gelius med ordene «Shakespeare-gåten kan være løst» — selv om det altså ikke er noen gåte. Det er konspirasjonsteoretikerne som prøver å fremstille det som om det er. Men på grunn av NRK kan over en million nordmenn gå rundt og tro at det finnes en usikkerhet som ikke er der. Denne hendelsen belyser også det problematiske i å blande nyhetsjournalistikk og egenpromotering.

Et problem i media er det man kaller «falsk balanse», det vil si at man inviterer to parter med motstridende syn til debatt og fremstiller dem som likeverdige, selv om den ene har fakta på sin side i betydelig større grad enn den andre. NRK har allerede ved flere anledninger blitt kritisert for å invitere til diskusjoner i studio med falsk balanse, blant annet da Hans Kristian Gaarder ble titulert som «forsker» i en debatt mot forsker og overlege Sveinung Wergeland Sørbye, selv om Gaarder har gitt seg forskertittelen på egenhånd og for det meste har vært opptatt av å spre konspirasjonsteorier, blant annet om de såkalte «chemtrails». I dette tilfellet er det ikke bare snakk om falsk balanse, men om en systematisk promotering av en konspirasjonsteoretikers sak og avvisning eller marginalisering av konspirasjonsteoriens kritikere.

Å dekke konspirasjonsteoriene knyttet til William Shakespeare, er så klart helt greit. De har eksistert i rundt 150 år og hatt store navn i rekkene. Som med alle andre konspirasjonsteorier har internett og sosiale medier gjort dem mer utbredt. Nylig skrev seks hundre akademikere under på en erklæring der de hevdet at det var grunn til å betvile William Shakespeares identitet. Riktignok kom det ikke frem om de som akademikere var godt kjent på akkurat dette området. Det er en egen, etablissementskritisk industri for dette innenfor akademia, som holder fast ved sine teorier selv om det finnes solid forskning og flere bøker som ikke levner ideene deres mye hold. Likevel er det naturligvis helt legitimt for mediene å ta opp dette fenomenet. Det som ikke er greit, er å stille seg bak konspirasjonsteoretikernes ideer, slik Tomter gjør.

Det er heller ikke greit å lage faktabokser basert på misvisende utsagn fra konspirasjonsteoretikere, slik Klassekampen gjorde før helgen i sin sak om en alternativ konspirasjonsteori, nemlig at det var jarlen av Oxford som skrev Shakespeares skuespill. I Klassekampens faktaboks står det om Shakespeare at «papirsporene tyder ikke på at han var dramatiker». Saken er at de få papirsporene man har, uansett ikke ville hatt slik informasjon, men mer om dette nedenfor.

Det hører med til historien at flere medier har gått på limpinnen her, inkludert Dagbladet, som også har gjort intervjuer med Petter Amundsen og deretter ukritisk skrevet om «Shakespeare-gåten».

Det NRK gjør, er langt mer graverende enn hva konspirasjonsteoretikerene selv gjør. Sistnevnte tror på sine ideer, og prøver så klart å spre dem — og overfor mediene er det egentlig på sin plass at alle har lov å prøve seg. Jeg har gitt opp å diskutere med dem direkte, for de gangene jeg har prøvd, blir jeg alltid på et eller annet tidspunkt stemplet som «Stratfordian» — det vil si en som tror at Shakespeare var Shakespeare, og som av den grunn ikke kan tas alvorlig, fordi jeg i utgangspunktet ikke er uhildet. Det er litt som å si at den som ikke er nøytral i spørsmålet om det var al-Qaida eller USAs regjering som stod bak 11. september, ikke kan lyttes til i en diskusjon om terrorangrepet, og på de premissene kan jeg naturligvis ikke føre en debatt.

Jeg har møtt Petter Amundsen, han er en hyggelig fyr og åpenbart en entusiast. Han hjalp meg med å fikse internettforbindelse en gang jeg skulle holde et Shakespeare-foredrag, noe jeg er takknemlig for. Men han driver med historieforfalskning, og NRK, som skal ha metoder for ikke å la seg dupere av den slags, promoterer ideene hans. Når jeg tar opp dette, er det på vegne av tv-seerne som vender seg mot NRK for å bli informert, og som i stedet blir villedet.

I den forbindelse er det derfor jeg gjerne vil vite det følgende. Står NRK inne for sin dokumentarinnkjøpers karakteristikk av Shakespeares verk, altså at «kodene er der»? Ville de bedt en kritiker om å være litt mer åpen og lyttende hvis det hadde vært snakk om et verdenssyn spredd av vaksinemotstandere eller 11. september-konspiratorikere? Hvilke rutiner har de for å vurdere om påstandene i dokumentarene de kjøper inn, faktisk stemmer? Hvilke rutiner har de for å revurdere sendeplanen når kritikere påpeker at de sprer uriktig informasjon?

Så til kjernen i problemstillingen: Grunnene til at forskere ikke tviler på at Shakespeare var Shakespeare.

Det finnes en rekke kjensgjerninger som knytter sammen William Shakespeares liv og verk:

• Han var anerkjent som forfatter av alle han kjente i London, og omtalt med både beundring og misunnelse.

• Det som først ga ham et navn i samtiden, var ikke skuespillene, som ble forbundet med teaterkompaniene snarere enn med forfatteren, det var det uhyre populære diktet «Venus og Adonis», fra 1593, som ble skrevet på en tid da pesten herjet, teatrene var hyppig stengt og det var vanskelig å livnære seg som teatermann. Diktet ble utgitt av Richard Field, som også var fra Shakespeares barndomsby Stratford-Upon-Avon og en venn av Shakespeare. Han kjente altså mannen som hadde skrevet diktet han utga.

• Etter Shakespeares gjennombrudd blir flere av skuespillene utgitt under hans eget navn, noe som var relativt sjelden for perioden.

• Det finnes flere dialektord i Shakespeares verk som stammer fra Warwickshire, der Stratford-Upon-Avon ligger.

• Verkene røper også nær kjennskap til skinnbehandling, hanskemakeri og sauehold. Dette var det Shakespeares far John Shakespeare livnærte seg av, og som sønnen William studerte på nært hold da han vokste opp.

• At Shakespeare ikke hadde utdannelse, et av konspirasjonsteoretikernes ankepunkter, ble fremstatt som påstand i Klassekampens artikkel og gjengitt i NRK Kulturnytt samme dag. Men Shakespeare gikk på grammar school i Stratford-Upon-Avon, og der fikk han en grundig innføring i sentrale verk fra antikken. Forfatterskap som stod på pensumlisten for denne skolen, er tydelige inspirasjonskilder for det han skriver selv. Blant annet ville elevene lest Ovids «Metarmofoser», som gjenforteller mytene Shakespeare benytter seg av i «Titus Andronicus» og «En midtsommernattsdrøm». Universitetspensumet som andre, høyere utdannede forfattere benytter seg av, er ikke forelegg for Shakespeare.

• John Shakespeare, en ambisiøs mann som i en periode fungerte som borgermester i Stratford-Upon-Avon, skulle senere ved flere anledninger havne i klammeri med loven, av forskjellige grunner. Det finnes rettsdokumenter som tyder på at William fulgte faren sin i retten nå og da. I 1592 ble John Shakespeare satt opp på en liste over Stratford-borgere som hadde unnlatt å møte opp i kirken, sammen med tre menn som het Bardolph, Fluellen og Court. Disse tre til dels uvanlige navnene bruker Shakespeare senere på tre biroller i «Kong Henrik V».

• Rollene i Shakespeares skuespill er skrevet spesifikt for skuespillerne i kompaniet hans, Lord Chamberlain's men, og endrer seg når sammensetningen i kompaniet endrer seg. Shakespeare skriver mer ambisiøse kvinneroller etter at unge, begavede gutteskuespillere, som fylte kvinnerollene i teatrene på 1500-tallet, kom inn i kompaniet. Han skriver annerledes narreroller når Robert Armin tar over for Will Kempe som kompaniets klovn. I de første utgavene av «Much Ado About Nothing» og «Romeo og Julie» har Kempes navn fulgt med fra et originalmanuskript der skuespillernes navn er brukt i stedet for rollenes, og inn i de trykte utgavene.

• Det finnes flere forskjellige overlevende utgaver av noen av de mest berømte skuespillene, som avviker til dels sterkt fra hverandre, noe som gjør dem vanskelige for moderne utgivere. Det tyder på at de ble løpende revidert av kompaniets dramatiker - Shakespeare - ut fra hva som fungerte og ikke fungerte i møte med publikum.

• Teatrets arbeidsrutiner og tenkemåter er hyppig brukte metaforer i Shakespeares skuespill.

• Flere av konspirasjonsteoretikerne bruker som argument at verken bøker eller manuskripter er nevnt i Shakespeares testamente. Men disse gjenstandene ville ikke vært oppført i selve testamentet, men i inventarlisten som ble lagt ved det. Vi vet at det fantes en slik inventarliste, som Shakespeares svigersønn John Hall la frem etter at han døde, men den har ikke overlevd.

• Og, kanskje det viktigste: Shakespeares skuespill bærer preg av nøkterne, deskriptive beskrivelser av maktforhold, og tar ikke parti i politiske eller ideologiske spørsmål. At skuespillene skulle være skrevet for å fremme en politisk agenda, for eksempel for rosencreutzerne, stemmer bare ikke overens når man setter seg inn i hva litteraturen handler om.

Med andre ord: Skuespillene bærer preg av å ha vært skrevet av en person fra landet, med kjennskap til hvordan landbruk og håndverk utføres, og som kjenner dialekten fra Stratford-Upon-Avon; samtidig som han må ha hatt nok kjennskap om overklassen til å beskrive den overbevisende, gjennom for eksempel å ha hatt adelige beskyttere for teaterkompaniet sitt. De er tydelig forfattet av en som lever tett på teatret og på kompaniet Lord Chamberlain's men. De er skrevet av en person med kjennskap til pensum på grammar school, men uten universitetsbakgrunn — og som kunne ta tre navn fra en liste John Shakespeare sto på, for å gi navn til sine bifigurer. De er skrevet av en mann som var mer opptatt av å analysere og vise frem menneskenaturen enn av å fremme politiske mål. De er skrevet av en person med William Shakespeares bakgrunn og biografi; en mann som alle i London anerkjente som verkenes forfatter.

Når noen sier at det ikke er «bevist» at Shakespeare forfattet skuespillene sine, er det vanskelig å se for seg hva de ville ansett som bevis. Et brev der Shakespeare skriver til kona og sier Hei, Anne, nå sitter jeg og jobber med «Romeo og Julie»? Det er umulig å si. Men for fagfolk er det viktig å holde fast ved at man vet ganske mye om dette, og at det man vet, peker entydig i retning av samme mann.

Om de spesifikke konspirasjonsteoriene:

• Jarlen av Oxford døde i 1604, tolv år før Shakespeare og før Shakespeare hadde skrevet flere av de viktigste skuespillene sine, som «Macbeth» og «Kong Lear». Tilhengere av denne teorien har hevdet at disse skuespillene har vært feil datert og har skrevet tidligere, men forskningen anser ikke disse teoriene som spesielt troverdige. Jarlen etterlot seg en rekke dikt, enklere og annerledes i tone enn William Shakespeares, som aldri var spesielt anerkjent i samtiden.

• Filosofen og statsmannen Francis Bacon etterlot seg sine egne skuespill, med enkle og arketypiske hovedpersoner, også disse ført i et språk helt forskjellig fra Shakespeares. Det virker også usannsynlig at en mann med en så stor egenproduksjon skulle ha rom i timeplanen for å skrive 37 av verdenshistoriens viktigste skuespill, flere av dem i forskjellige varianter. Teorien om at det egentlig var Bacon som stod bak Shakespeares skuespill ble da heller ikke lansert før på 1800-tallet, av amerikanske Delia Bacon (ingen slektning av Francis), som mente det var umulig at en mann uten universitetsutdannelse kunne ha skrevet slike skuespill. William Shakespeare omtalte hun som en «vulgær, analfabetisk krypskytter». Teorien som i dag har form av et opprør mot et akademisk etablissement, var altså i begynnelsen drevet frem av akademisk snobberi, og en overbevisning om at en vanlig gutt fra landet umulig kunne ha slike evner som Shakespeare hadde.

Blant Shakespeare-forskerne som har gått argumentene til forkjemperne for disse to kandidatene etter i sømmene og tilbakevist dem i større detalj, er Stanley Wells og James Shapiro. Bøkene deres om temaet er lette å finne.

Det er slike argumenter Petter Amundsens dokumentarer ser bort fra. Der presenteres kryptografiske «bevis» som de viktigste: At det på en side i den første folioutgaven står «ba» nedover og «con» bortover presenteres som en skjult signatur, og at Shakespeares navn på et tidspunkt staves feil, som «Shaxpere», betraktes som en kode. Saken er at vi ikke er i rettskrivingens gullalder, og det finnes dokumenter med flere forskjellige stavemåter av navnene til både William Shakespeare og faren John. For en som kjenner forbindelsene mellom personen Shakespeare og litteraturen hans, vil det være vanskelig å tillegge slike argumenter noen tyngde.

Det finnes felt av Shakespeares liv som det knytter seg stor usikkerhet til. Ingen vet hva han gjorde i årene etter han fikk barn, før han dukket opp i London og etablerte seg selv som skuespiller og dramatiker. Det finnes skuespill som kanskje og kanskje ikke er forfattet av ham, og det finnes skuespill som garantert er skrevet i fellesskap med andre forfattere, men der andelen som er Shakespeares er vanskelig å definere.

Forskere sørger naturligvis over at det ikke finnes etterlatte brev fra ham. Men for den som jobber med eldre historie, vil det alltid være store hull de skulle ønske ikke var der. Så er det om å gjøre ikke å fylle dem med ønskedrømmer. I alle fall ikke hvis man er Norges viktigste mediebedrift.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook