KAMPFLY: Ved å beholde samtlige kampfly tar de også en beslutning om å legge ned Hæren, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
KAMPFLY: Ved å beholde samtlige kampfly tar de også en beslutning om å legge ned Hæren, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Hva er vel 588 bomber over Libya, mot 154 000 kroner til et Jenteforsvar?

Djevelen i detaljene.

Meninger

Fra 2. verdenskrig og fram til 2011 slapp Norge sju bomber, alle over Afghanistan. I 2011 slapp vi 588 bomber over Libya, mange over tett bebygde strøk. I krigens innledende fase sto Norge for 15 prosent av bombingen. I ettertid ble den norske militære innsatsen berømmet som «Best in class» og «Gold Star» av amerikanske politikere. Etter sigende viste vi virkelig vei: «Dere sørget for at andre ble komfortable med å slippe bomber», som det ble sagt fra Nato-hold. I tillegg sørget Gaddafis fall for at flyktningeruten over Middelhavet ble gjenåpnet, at IS fikk fotfeste og systemkollaps i landet som fram til da hadde Afrikas høyeste levestandard.

I norsk sammenheng er bombingen av Libya oppsiktsvekkende av minst to grunner. Aldri har vi vært så aggressivt deltakende i utenlandsoperasjoner som vi var her, for fem år siden. Og aldri har en norsk regjering gått til krig med en slik tilsynelatende letthet: Uten et eneste formelt møte, ble de andre partilederne informert via telefon. Man må høyst sannsynlig tilhøre politikkens aller innerste sirkler for å mene den politiske prosessen i forkant av beslutningen var plettfri.

Forrige uke gjentok Barack Obama at Libya var hans største feil som president. Denne uka gikk Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sammen om å stemme ned forslaget om en ekstern evaluering av det norske krigsbidraget til Libya. Med tanke på at det knapt er en stein Stortinget ellers finner for liten til å granske, er det mildt sagt oppsiktsvekkende. Til sammenligning var konsekvensene av å bevilge 154 000 kroner til Jenteforsvaret, en underavdeling av Sosialistisk Ungdom, at en statsråd gikk av og samtlige departementer måtte gjennomgå hver eneste tildeling i 2011. Den gang var Anders Anundsen ualminnelig høy og mørk som leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I dag er han en justisminister som ikke ser noen grunn til å evaluere snøen som falt i fjor, og langt mindre bomber som falt for fem år siden.

Foreløpig står Libya som den offensive politikkens høydepunkt i Norge. Da Norge takket nei til å sende fly til Syria var det ikke av aktverdige grunner eller dypsindige analyser av typen, «det er kanskje ikke så lurt av Norge å gå inn i denne konflikten på motsatt side av vårt naboland Russland. Særlig ikke når Russland har folkeretten på sin side». Begrunnelsen var at F-16-flyene var for slitne etter Afghanistan og Libya. Med andre ord: Hadde den nye F-35-flåten vært på plass, skal vi ikke se bort fra at svaret ville ha vært et annet.

Når Stortinget, antakelig til høsten, skal behandle den neste Langtidsplanen for Forsvaret, skal de i utgangspunktet gi retning for de neste fire årene. I realiteten vil de legge føringer for de neste tretti årene, fordi kostnadene ved kjøp og - ikke minst - drift av de nye kampflyene vil tvinge fram endringer. Lekkasjene fra den versjonen som ligger på bordet hos regjeringen vitner om en helt ny innretting av Forsvaret: Ved å beholde samtlige kampfly tar de også en beslutning om å legge ned Hæren, si opp 1500 ansatte og avvikle en rekke kapasiteter i Sjøforsvaret. Kampflyene blir altså kjernen i det norske forsvaret. Tanken er at luftstøtte er uvurderlig for soldater på bakken og til sjøs. Ulempen er at vi knapt vil ha soldater noen av stedene. Da er det selvsagt lov å håpe at våre allierte vil være raske til å sende sine sønner og døtre, siden vi ikke har trent opp våre egne. Men det er ikke veldig sannsynlig.

Sett utenfra er det knapt mulig å forstå at alt skal kuttes til beinet i Forsvaret, bortsett fra det i særklasse dyreste. Kjøpet av F-35 blir omtalt som «Norgeshistoriens største investering». Norge har tatt høyde for å stille 12 F-35 til disposisjon for Nato. Dette kommer i tillegg til det som trengs for å dekke kampflyberedskapen i Norge. Vi skal altså kunne stille med tolv fly ute, samtidig som vi har tilstrekkelig mange fly hjemme. Dette kalles samtidighetsprinsippet, og det er helt nytt i norsk sammenheng. Ingen andre deler av Forsvaret har en slik «overkapasitet», altså mer enn det vi trenger til nasjonalt forsvar.

Denne prioriteringen gir bare mening hvis man sier seg enig i at Forsvarets viktigste oppgave fremover vil være å stille med det største og beste når våre allierte kaller på oss: Det dyreste og mest avanserte flyet man kan få tak i. Tilhengerne av denne linjen fremholder at dette er det smarteste vi kan gjøre, ikke bare for å styrke forholdet til våre allierte, men også for «å gjøre verden tryggere». I møte med en slik analyse ville det vært interessant med en bred evaluering av den norske innsatsen i Libya: På hvilken måte styrker det forholdet til våre allierte å stå i fremste rekke for det den amerikanske presidenten fremholder som sitt aller største feilgrep? På hvilken måte har Libyas kollaps, fremveksten av IS og flyktningestrømmen bidratt til å gjøre oss tryggere?

Det er i møtet med slike problemstillinger de tre toneangivende partiene ønsker å dreie blikket vårt, bort fra det store bildet og ned i detaljene, bagatellene og ut i periferien: Stortinget kan saktens granske de små ting. Men de store spørsmålene, de om liv og død, er det best å overlate til dem som kan sånt. Før i tiden var det de geistlige. I dag er det politikere fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som mener de vet best.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook