-DOBBELTMORAL: - Norsk utenrikspolitikk er et arnested for dobbeltmoral. Samtidig som vi nekter å lære av våre feil, velger vi også å se bort fra det ansvaret vår innblanding medfører, skriver forfatteren. Bildet viser utenriksminister Børge Brende.

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
-DOBBELTMORAL: - Norsk utenrikspolitikk er et arnested for dobbeltmoral. Samtidig som vi nekter å lære av våre feil, velger vi også å se bort fra det ansvaret vår innblanding medfører, skriver forfatteren. Bildet viser utenriksminister Børge Brende. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Hva i all verden driver vi med i Syria?

Snarere enn å bekjempe IS, er sannsynligheten stor for at norske militære handlinger vil bidra til kaoset og øke terrorfaren

Meninger

Vi burde ikke ha gått inn i Afghanistan, og vi skulle aldri ha bombet Libya. Men har vi først gjort det, må det være et minstekrav at vi både tar konsekvensene av det og lærer av våre feil. Men politikken er hykleriets høyborg: Vi stenger døren for mennesker drevet på flukt av norske bomber samtidig som vi risikerer å begå de samme feilene igjen. Nå står Syria for tur. 

Mandag ble det klart at Norge vil bidra med spesialstyrker for å trene syriske opprørsgrupper i kampen mot IS. Både Norges Fredsråd og PRIO var raskt ute og påpekte at norsk innblanding i vepsebolet Syria lett kan gjøre vondt verre - spesielt når kriteriene ikke er spesifisert og det ikke foreligger en klar plan for oppfølging. Vi skal være varsomme med å blande oss inn i konfliktsituasjoner hvor det er så uoversiktlig hvem som spiller på lag med hvem. I Syria kan dagens støttespillere være morgendagens fiender, og det er neppe noen syriske opprørsgrupper det vil være uproblematisk for Norge å samarbeide med. Den gjengse regjeringspolitiker tenker kanskje at det må være bedre å gripe inn enn å ikke gjøre noe, men vi kan heller ikke se bort fra at vi kan komme til å forverre situasjonen. Snarere enn å bekjempe IS, er sannsynligheten stor for at norske militære handlinger vil bidra til kaoset og øke terrorfaren.

Regjeringen innrømmer
at norsk innblanding mot IS er problematisk, og medfører en økt risiko for at Norge blir utpekt som terrormål. Den sjansen er forsvarsministeren villig til å ta i kampen mot IS. Men argumentet faller på sin egen grunn: Erfaringen tilsier at vestlige intervensjoner ofte virker mot sin hensikt, og 15 år med krig mot terror har så langt ikke gitt de ønskede resultatene. Et samfunn ødelagt av krig gir grobunn for nettopp den terrorismen vi prøver å bekjempe. All krigføring innebærer sivile tap, og dette resulterer i neste omgang i fiendebilder og hat mot dem som slipper bombene. Hvilke intensjoner vi har er nesten irrelevante når konsekvensene blir så fatale. I Pakistan ser vi for eksempel at USAs dronekrig har ført til at 60% av befolkningen nå ser på amerikanerne som fienden. Skulle en vestlig koalisjon mot formodning virkelig klare å bekjempe IS, er det også et ubesvart spørsmål om hva som da vil skje i Syria - Hva er planen for å skape varig stabilitet og hindre ytterligere kaos? 

Gang på gang
har vestlige styresmakter grepet til bomber og militær intervensjon for å ordne opp i andres problemer, skape fred, demokrati og stabilitet. Resultatene lar vente på seg. Vi etterlot Libya som et radbrukket land, vi klarte ikke å bygge et bedre Afghanistan, og norske bomber må ta sin del av skylda for de flyktningestrømmene og humanitære lidelsene vi ser i verden i dag. Vestlig innblanding vil like gjerne bidra til å forlenge og eskalere konflikten snarere enn å avslutte den og dermed øke de menneskelige lidelsene og drive flere sivile på flukt. Når skal vi begynne å lære? På initiativ fra Venstre vedtok Stortinget i 2013 en granskning av Norges innsats i Afghanistan. Afghanistanrapporten er den første i sitt slag, og definitivt et skritt i riktig retning: Den er en gyllen anledning til å få på det rene hva vi gjorde feil og hvilke tiltak som faktisk fungerte. Men allerede før den ligger på bordet, går vi nå inn på fremmed territorium igjen, og velger side i nok en borgerkrig. Ikke bare er det folkerettslige grunnlaget for norsk innblanding i Syria tynt, men det kan også lett bære så alt for galt av sted. 

Det minste vi kan gjøre
er å ta lærdom av våre feil. Vi beveger oss på utrygg grunn og vurderingene i forkant burde være langt mer gjennomtenkte enn det som har vært tilfellet de senere år. Norges Fredsråd har lenge tatt til orde for en uavhengig granskning også av intervensjonen i Libya. Det burde være fast praksis med granskning av alle større bidrag til eksterne militære operasjoner. Da er det pinlig å se at AP forrige uke både blokkerte for en evaluering av det norske krigsbidraget i Libya, og opposisjonens forslag om å gjøre en slik evaluering til fast praksis. Det er vanskelig å se for seg at APs motstand mot en granskning ikke skyldes deres egen rolle i den mangelfulle prosessen som ledet opp til Libya.

Norsk utenrikspolitikk
er et arnested for dobbeltmoral. Samtidig som vi nekter å lære av våre feil, velger vi også å se bort fra det ansvaret vår innblanding medfører. Politikerne våre burde ta inn over seg hvordan norsk intervensjonspolitikk har bidratt til menneskelige lidelser og flukt. I stedet for lete etter alternative metoder for å bekjempe terrorisme velger de å ty til militære midler igjen. Det er grenser for hvor mange ganger vi kan gjøre det samme og forvente et annet resultat. Det er ikke fornuftig politikk, det er galskap. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook