Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Olav Thon tar selvsagt feil

Glem blankpussede søljer og nystrøkne skjorter. Det viktigste tilbehøret på årets 17. mai var en gul streikevest.

Meninger

Mitt forhold til 17. mai nådde et absolutt lavmål da jeg, som tenåring, sto bak et par godt voksne damer på Karl Johans gate for å se på barnetoget. «Uff», sa hun ene, «det er fryktelig mange mørke i toget nå». Den andre kvinnen dyttet henne forsøksvis diskret i siden og gjorde henne oppmerksom på at jeg hørte henne. Om jeg ikke hadde tenkt det før, så ble det i hvert fall tydelig nå, at jeg var en av disse mørke som forstyrret bildet. Jeg ble sur. Og sikkert litt lei meg. I hvert fall stirret jeg så hardt jeg kunne på damen, hun som hadde uffet seg, i håp om å ødelegge dagen hennes like mye som hun ødela min.

Jeg tenkte på henne igjen i år, da jeg så bildene fra barnetoget i Oslo. Det slo meg, at i dag ville hun hatt rett — hvis man ser bort fra dette «uff» som startet utsagnet: Det er virkelig mange mørke som går i barnetog. Takk og lov. Alternativet, at de holdt seg unna, ville vært langt mer forstemmende for landet vi lever i.

For litt over et par uker siden la jeg merke til det samme. De var riktignok voksne og ikke fullt så pent kledd som ungene. Ikke var de like gledestrålende heller. Men denne 1. mai-dagen slo det meg at jeg ikke kan huske å ha sett så mange forskjellige mennesker i kategorien «norske arbeidstakere i streik» før. For ikke å snakke om kombinasjonen streikevest og hijab. Den eneste gangen jeg har streiket, jobbet jeg som journalist i en middels stor dagsavis. Vi så betydelig mindre mangfoldige ut der vi streiket for det ikke veldig heroiske kravet om at journalister skulle ha en ferieuke mer enn andre.

Noen konflikter er kompliserte fordi det er gode grunner for å mene både det ene og det stikk motsatte. Andre er så enkle at tre av fire nordmenn glatt skjønner hva det handler om: Når noen av Norges aller rikeste menn eier hotellene hvor noen av Norges fattigste arbeidstakere jobber, så skjønner de aller fleste av oss hvorfor de streiker. En fulltidsansatt kokk på Petter Stordalens hotell i Stavanger får utbetalt 19 800 kroner i måneden. En vaktmester på Olav Thons City hotell i Oslo får 18 000 kroner. I så måte blir en stuepike på Royal Christiania nærmest velstående: Ifølge Fri Fagbevegelse tjener hun 28 000 kroner i månedslønn. Etter skatt har hun utbetalt 21 000 kroner. Det, mener Olav Thon, er en god lønn. Ifølge milliardæren er det i hvert fall ingen ting å skrike opp om, og langt mindre noe man skal drive å streike for.

Der tar Olav Thon selvsagt feil. Når tre av fire nordmenn svarer at de støtter streiken, så vitner det om en sosial ryggmargsrefleks som sier at folk ikke skal ha denne typen lønns- og arbeidsforhold. At vi ikke skal ha så store forskjeller mellom folk. Og at det heller ikke er akseptabelt i yrker som i stor grad sysselsetter innvandrere. I så måte er den pågående streiken i hotell- og restaurant viktigere enn spørsmålet om hvor høy lønn man fortjener for å vaske et hotellrom. Det er en konflikt som går til kjernen av spørsmålet: Hva slags land skal Norge være? Skal Norge være et land med eller uten en klasse av working poor — altså mennesker med fulle jobber, men uten en lønn man kan leve av. Skal det norske arbeidslivet være en arena som bygger opp eller ned etniske skillelinjer? Og hvor mye eller lite skal en arbeidstaker kunne forhandle om på sin egen jobb.

For tiden mangler det knapt på spådommer om hvilke konsekvenser innvandringen vil få. Om hvilke omkostninger det vil få for velferdsstaten, kriminalitetsstatistikken og våre liberale verdier. Det er fullt mulig å trå ordentlig feil i den fasen vi står i, og har foran oss. Vi kan for eksempel sende et tydelig signal til innvandrerbefolkningen om at de er å betrakte som annenrangs borgere. Vi kan gi arbeidsgivere armslag til å etablere en underklasse. Eller vi kan gjøre det vi har gjort tidligere, med fabrikkarbeidere så vel som med kvinner, vi har utvidet gruppen er med på å bygge, rydde og utvikle landet.

For den enkelte som streiker er det viktig nok å få bedre betalt for jobben de gjør. For oss andre er det vel så viktig med en streik som kan gi nye grupper opplevelsen av at det nytter å slåss, at organisering gir resultater. Det forutsetter kanskje at vi som bor på hotell på betale litt mer, og at Petter Stordalen tjener litt mindre. Men når det kommer til stykket, så skal vi ikke se bort fra at vi — som samfunn — tjener godt på det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook