Mitt forhold til 17. mai nådde et absolutt lavmål da jeg, som tenåring, sto bak et par godt voksne damer på Karl Johans gate for å se på barnetoget. «Uff», sa hun ene, «det er fryktelig mange mørke i toget nå». Den andre kvinnen dyttet henne forsøksvis diskret i siden og gjorde henne oppmerksom på at jeg hørte henne. Om jeg ikke hadde tenkt det før, så ble det i hvert fall tydelig nå, at jeg var en av disse mørke som forstyrret bildet. Jeg ble sur. Og sikkert litt lei meg. I hvert fall stirret jeg så hardt jeg kunne på damen, hun som hadde uffet seg, i håp om å ødelegge dagen hennes like mye som hun ødela min.

Jeg tenkte på henne igjen i år, da jeg så bildene fra barnetoget i Oslo. Det slo meg, at i dag ville hun hatt rett — hvis man ser bort fra dette «uff» som startet utsagnet: Det er virkelig mange mørke som går i barnetog. Takk og lov. Alternativet, at de holdt seg unna, ville vært langt mer forstemmende for landet vi lever i.

For litt over et par uker siden la jeg merke til det samme. De var riktignok voksne og ikke fullt så pent kledd som ungene. Ikke var de like gledestrålende heller. Men denne 1. mai-dagen slo det meg at jeg ikke kan huske å ha sett så mange forskjellige mennesker i kategorien «norske arbeidstakere i streik» før. For ikke å snakke om kombinasjonen streikevest og hijab. Den eneste gangen jeg har streiket, jobbet jeg som journalist i en middels stor dagsavis. Vi så betydelig mindre mangfoldige ut der vi streiket for det ikke veldig heroiske kravet om at journalister skulle ha en ferieuke mer enn andre.