KOMMENTARER

Jeg tenker. Derfor.

Er «jeg tenker at ...» god norsk? Kan det bli det?

TENKE, TRO, MENER, SYNES:  Mange nordmenn har begynt å si «jeg tenker at». Er det en uting, eller tilførelsen av en nødvendig nyanse? Det er uansett det Auguste Rodins «Tenkeren» driver med. Foto: Scanpix / AKG Images.
TENKE, TRO, MENER, SYNES: Mange nordmenn har begynt å si «jeg tenker at». Er det en uting, eller tilførelsen av en nødvendig nyanse? Det er uansett det Auguste Rodins «Tenkeren» driver med. Foto: Scanpix / AKG Images. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Møtet mellom et lite barn og et ukjent, omflakkende lite dyr, kan sette foreldre i klem. Lite er så fengslende som en hund eller katt som er kjælen og myk å a på, og før eller siden kommer spørsmålet fra det betatte barnet: Kan vi beholde den? Jeg skal gjøre alt dere sier!

Litt slik har jeg det med uttrykket «jeg tenker at ...». De siste åra har det vært stadig vanligere å høre utenom de klassiske formene, «jeg tenker på X», «jeg tenker å gjøre Y», eller bare det enkle, kartesianske «jeg tenker». Journalister som bruker det på radio, må imidlertid påregne bebreidende mailer fra lesere som mener det er slett norsk, og at man burde holde seg til de tradisjonelle uttrykkene «jeg synes», «jeg mener» eller «jeg tror». Men må man det? Eller: Må man gjøre det for bestandig?

«Jeg tenker at ...» er en anglisisme, som nok har sildret inn i språket til et folk som i tiår etter tiår har vært utsatt for den angloamerikanske «I think». Men at uttrykket er importvare, betyr ikke nødvendigvis at det ikke kan finne sin plass her nordpå. For det er en nyanse «jeg tenker at ...» fanger opp, som ikke helt dekkes av å mene, synes eller tro. Det du tenker, er ikke fullt så vagt som det du tror, men det har heller ikke størknet til å bli noe så håndfast som en mening eller et synspunkt. Det er åpnere, det kan beskrive en assosiasjonsrekke, en interessant, plutselig parallell som faller deg inn. Ofte føles det mer beskrivende for hva som faktisk skjer inni et hode enn de tre andre verbene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer