Annonsørinnhold

BESØKTE AFGHANISTAN: Håvard Tjora var i fjor med UNICEF til Herat i Afghanistan. Det var en reise som gjorde voldsomt inntrykk på læreren. Alle foto: UNICEF
BESØKTE AFGHANISTAN: Håvard Tjora var i fjor med UNICEF til Herat i Afghanistan. Det var en reise som gjorde voldsomt inntrykk på læreren. Alle foto: UNICEFVis mer

En lærer kan endre verden

Superlærer Håvard Tjora skriver om TV-aksjonen 22. oktober og om barns vei til et bedre liv.

Uansett hvilken side man står på i debatten om Norge skal ta imot flyktninger eller ei, så er de aller fleste enige om at vi må bidra med noe.

Et slags felles minstemål i diskusjonen om Norges bidrag, er at hjelpen vi gir til mennesker i nød, må gis der de er.

Jeg har ved flere anledninger fått anledning til å jobbe med UNICEF. Første gangen var «DenENE»-prosjektet i Norge, der de jobbet for et mer inkluderende samfunn for sårbare barn.

Voldsomme inntrykk

Jeg har også fått være med og se noen av prosjektene deres i utlandet. Det har gitt voldsomme inntrykk. Jeg har sett ekstremt dedikerte hjelpearbeidere, jeg har sett fryktelig nød og lidelse, men også gryende håp, tent gjennom arbeidet som gjøres.

Jeg har vært i slumområdene i Dar es Salaam, der titusenvis av fattige har flyttet mot sentrum for å få seg et levebrød. Heldige barn plukkes opp av barnehjem.

I fjor var jeg i en internflyktningeleir i Afghanistan. Flyktningene hadde laget hus av leire i en knusktørr dal utenfor byen Herat. Mange av barna her manglet pappaene sine på grunn av konflikter.

Billig arbeidskraft

Barn er billig arbeidskraft; guttene jobbet i et sandtak og spadde grus og sand. Barn fra barnehagealder av vandret rundt i byen og samlet plastsøppel.

Jeg snakket med en av guttene i sandtaket. Hendene hans var som mannsnever, med træler og sår. Men han priste seg lykkelig for at han slapp å tigge.

MANNSNEVER: Gutten som brukte spaden i sandtaket var preget av arbeidet.
MANNSNEVER: Gutten som brukte spaden i sandtaket var preget av arbeidet. Vis mer

Alle barna jeg møtte her, var mye lavere enn alderen skulle tilsi, fordi de hadde store mangelsykdommer – kostholdet de dagene de fikk mat, var stort sett nanbrød, poteter, ris og vann.

Mangler alt

Alle som har holdt sitt nyfødte barn i armen, har kjent hvor sterkt beskyttelses-behov vi har for disse hjelpeløse skapningene. Det er lett å tenke at alt er håpløst når man kommer til områder der mennesker mangler alt.

Men det finnes håp. Både i Dar es Salaam og Herat var det opprettet skoler.

Gjennom utdanning, kunne barna skaffe seg en jobb etter hvert, og bryte ut av fattigdommen de var født inn i. I Tanzania gikk barna på en enorm offentlig skole, opprettet blant annet med norske midler.

I tillegg til skolefagene, lærte alle seg et håndverk, så de kunne produsere egne salgsvarer, og slippe å tigge eller samle søppel.

UT AV FATTIGDOMMEN: Barn trenger utdanning for å skaffe seg jobber, skriver Tjora.
UT AV FATTIGDOMMEN: Barn trenger utdanning for å skaffe seg jobber, skriver Tjora. Vis mer

I Herat hadde flyktningene bygd et knøttlite klasserom. Hver dag kom en ung, mannlig lærer vandrende til leiren. Områdene ikke langt unna, var kontrollert av Taliban med sitt konservative syn på jenter og kvinner, men til tross for det, ønsket han jentene velkommen inn i klasserommet sitt sammen med guttene.

Fare for eget liv

Med fare for eget liv, lærte han dem å lese og skrive og enkel matematikk – de grunnleggende trinnene, som gjorde dem kvalifisert til etterhvert å kunne begynne på den offentlige skolen i sentrum.

Man skulle kanskje ikke tro, at underernærte barn, som allerede hadde jobbet mange timer fra soloppgang, klarte å tenke på skole.

Men barna elsket skolen, og læreren var barnas helt. Det er kanskje ikke så rart – i et barneliv der de voksne har mer enn nok med å overleve, var læreren bare til for dem.

Disse timene i klasserommet, var de timene i løpet av dagen der de kunne oppleve en tilnærmet normal barndom. Dette var deres mulighet til å skaffe seg et bedre liv enn foreldrenes. De hadde allerede turt å drømme litt. Lille Mirwais på 11, drømte om å bli lege eller lærer – i hvert fall noe som kunne bidra i leiren. Mennesker må ha vann, mat og søvn.

TENNER HÅP: Tjora opplevde at en lærer i Herat risikerte sitt eget liv for barna.
TENNER HÅP: Tjora opplevde at en lærer i Herat risikerte sitt eget liv for barna. Vis mer

Men for å komme videre, må de ha utdanning. Det er nøkkelen til forandring, til en framtid.

Foran årets TV-aksjon tenker jeg på læreren i flyktningeleiren i Herat. Som gjennom sitt mot tente det eneste mulige håpet for barna, veien til et bedre liv gjennom utdanning.

I nabolandet Pakistan, sa en annen heltinne, Malala Yousafzai, det helt presist:

«One child, one teacher, one book and one pen can change the world».

Dette er annonsørinnhold, og gjort tilgjengelig i samarbeid med Dagbladets kommersielle avdeling. Se våre annonsørretningslinjer eller kontakt oss på annonse@dagbladet.no for å få vite mer.