AUGUST 1963: Statsminister Einar Gerhardsen (foran) er nødt til å innse at regjeringskrisen er en realitet. Foto: Aftenposten

Et politisk jordskjelv av dimensjoner

Del II: Kjempene faller

Har du ikke lest første del om Kings Bay-ulykken? Les her: Del I: Mørk materie

Datoen er 20. august 1963.

Statsminister Einar Gerhardsen ligner en mafiaboss der han sitter på sin faste plass midt i stortingssalen. Landsfaderen har på seg noe så uvanlig som mørke solbriller. Rundt ham sitter politiske venner og fiender, alle utstyrt med samme type briller. Årsaken er at NRK har rigget opp sine kraftigste lyskastere i salen. For første gang i historien skal en stortingsdebatt sendes direkte på fjernsyn.

MOTLYS: Statsminister Einar Gerhardsen hadde på seg mørke solbriller for å verne seg mot NRKs lyskastere. Foto: Aftenposten

Temaet er regjeringens håndtering av Kings Bay-ulykken.

Utenfor de buede vinduene har nattemørket falt på. Debatten går inn i sin ellevte time, flere av representantene begynner å bli alvorlig slitne, og veldig tørste! NRKs lyskastere fører nemlig med seg et tilleggsproblem. De utvikler varme.

Debatten nærmer seg kokepunktet – på mer enn ett vis.

«De borgerlige får blod på tann og hevder at Holler helt bevisst har unndratt seg informasjonsplikten.»

Finn Gustavsen fra Sosialistisk Folkeparti har noe svært viktig på hjertet, likevel nøler han med å innta talerstolen. Den dårlige stemninga er til å ta og føle på.

Einar Gerhardsen

Utgangspunktet for debatten er at partiene på borgerlig side ønsker å bli kvitt Gerhardsen ved å fremme et mistillitsforslag på regjeringens håndtering av ulykken i Kings Bay. Bråket tar til et par dager før Stortinget skal ta ferie. I hovedstadens aviskretser svirrer et rykte om at Kjell Holler, Gerhardsens industriminister, sitter på den offisielle granskningsrapporten om Kings Bay-ulykken, men at han av taktiske grunner ønsker å vente til etter ferien med å informere Stortinget om innholdet.

De borgerlige får blod på tann og hevder at Holler helt bevisst har unndratt seg informasjonsplikten. Et hastevedtatt blir gjennomført, som sikrer at Kings Bay-saken må behandles av Stortinget før sesjonen kan avsluttes.

Det er blitt meget sen kveld den 20. august da Finn Gustavsen endelig entrer talestolen. Ikke lenge etter forteller han den ærede forsamling at SFs to representanter kommer til å støtte de borgerliges mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen. Den sløve stemningen i salen forsvinner på et blunk. Det er ikke til å tro: Før første gang siden krigen skal Norge styres av personer som ikke er medlemmer av Det Norske Arbeiderparti.

BITTER: Forsvarstalen Einar Gerhardsen holder i Stortinget den 23. august er uforsonelig og bitter. Foto: NTB Scanpix

Mange år senere kan en av Gerhardsens nære medarbeidere fortelle at landsfaderen «ikke var seg selv» under Kings Bay-saken. Den mangeårige statsministeren var ellers kjent for å være en analytiker av rang, en strateg som alltid lå i forkant av utviklinga.

I den viktigste saken i karrieren, sviktet disse egenskapene.

«Klokken 12 den 28. august 1963 gikk regjeringen Gerhardsen av.»

Det er en duknakket statsminister som trasker ned fra Stortingets talerstol den 23. august, etter å ha holdt en lang og bitter forsvarstale. Nederst i trappa møter han blikket til sin etterkommer, Høyres John Lyng, som er på vei opp. Lyng beveger seg energisk, han stråler.

TOK AVSKJED: Einar Gerhardsen innser at slaget er tapt. Faksimile: Aftenposten

Klokken 12 den 28. august 1963 gikk regjeringen Gerhardsen av. I samme øyeblikk ble John Lyng statsminister i Norge. Det var et politisk jordskjelv av dimensjoner.

Fire uker senere er eventyret over. Lyng må forlate statsministerstolen, Gerhardsen er tilbake. Det er Sosialistisk Folkeparti – det senere SV – som er tungen på vektskålen denne gangen også.

TRIPP: Stortingsdebatten den 19. september ender med regjeringen Lyngs avgang. Foto: NTB Scanpix
TRAPP: Lyng hilser til de fremmøtte på Slottsplassen den 25. september etter at han hadde meddelt kongen at regjeringen går av. Foto: NTB Scanpix
TRESKO: Samme dag kommer Einar Gerhardsen ut fra Slottet etter å ha blitt bedt om å danne regjering for fjerde gang. Foto: NTB Scanpix

Høyre, Senterpartiet, Venstre og Krf, partiene som hadde samarbeidet i regjeringskontorene, var likevel fornøyd med sin egen innsats. Etter nærmere 30 år uten særlig innflytelse hadde de vært nærmest desperate etter å sikre seg reell makt. Intermessoet i 1963 markerte begynnelsen på en ny æra i norsk demokratisk tradisjon. Man kan si at flerpartidemokratiet ble introdusert. Allerede to år senere sikrer de borgerlige samarbeidspartiene seg regjeringsmakt etter stortingsvalget.

I tiårene som fulgte ble et denne typen maktfordeling regelen og ikke unntaket i norsk politikk.

VIKTIG SYMBOLVERDI: Regjeringsintermessoet i 1963 markerte begynnelsen på en ny æra i norsk demokratisk tradisjon. Faksimile: Aftenposten

Sånn sett har Gerhardsens nederlag i 1963 lite med gruveulykken på Svalbard ni måneder tidligere å gjøre. Ingen seriøse historiske kilder mener at han bevisst ignorerte gruvearbeidernes sikkerhet. Landsfaderen bodde tross alt i en treroms på Oslos østkant og hadde kjempet for bedring av norske arbeideres kår i hele sitt politiske liv.

I boken «Kings Bay» hevder forfatter og polarekspert Monica Kristensen at kritikken av Gerhardsen og hans regjering i forbindelse med gruvetragedien likevel var riktig og viktig. Kristensens poeng er at man den gang la større vekt på å vise omverdenen at Norge fortjente sitt overherredømme over Svalbard, enn å forhindre nye tragiske dødsfall som følge av storstilt gruvedrift.

«Kings Bay-saken hadde med andre ord sikkerhetspolitiske implikasjoner.»

Om det norsk/russiske forholdet etter Kings Bay-ulykken skriver Kristensen blant annet:

«Det sovjetiske gruvesamfunnet som i sekstiårene var stort og velutstyrt, tilbød all mulig hjelp til sine kolleger i nord, deriblant øyeblikkelig helikoptertransport av folk og utstyr mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Sysselmann Midbøe tok ikke selv stilling til henvendelsen, men sendte den videre til Industridepartementet, der det er grunn til å tro at tilbudet også ble vurdert ut fra politiske hensyn. Resultatet ble at det norske samfunnet på Svalbard takket nei til helikoptertransporten. Man valgte heller å sende en foreløpig undersøkelseskommisjon med sysselmannsskuta M/S «Nordsyssel» på en meget strabasiøs reise gjennom vanskelige og farlige sjøisforhold. «Nordsyssel» var ikke framme i Ny-Ålesund før nesten fire døgn etter ulykken.»

Kings Bay-saken hadde med andre ord sikkerhetspolitiske implikasjoner.

At «bjørnen i øst» ønsket seg innflytelse over Svalbard var ikke tatt ut av løse luften. Så tidlig som i 1915 hadde russerne begynt å kjøpe opp territorier på øya. De ønsket «å lette overgangen» til sovjetrussisk suverenitet.

Men som en del av oppgjøret etter andre verdenskrig var det Norge som ble tilkjent overherredømme over Svalbard, gjennom Svalbardtraktaten, som ble undertegnet i 1920 og satt ut i livet fra 1925.

Dette er annonsørinnhold, og gjort tilgjengelig i samarbeid med Dagbladets kommersielle avdeling. Se våre annonsørretningslinjer eller kontakt oss på annonse@dagbladet.no for å få vite mer.