ANNONSØRINNHOLD

Hver morgen logger Esmeralda (33) på mobilen for at foreldrene hennes i Albania skal få se barnebarnet

Etter at sønnen kom til verden i fjor, snakker Esmeralda oftere med foreldrene enn noen gang.

- Er det greit om vi går litt opp og ned fortauet?

Esmeralda Rama (33) hvisker for ikke å forstyrre sønnen Aksel (16 måneder). Han skal sove formiddagslur, og mora triller barnevogna rundt på Lambertseter. Etter at hun og mannen Taulant (32) ble foreldre i fjor, har livet endret seg. Hun jobber fortsatt nattevakt som sykepleier, men kontakten med familien hennes hjemme i Albania har blitt hyppigere enn den pleide å være.

- Før snakket vi ikke sammen så veldig ofte. Men etter at vi fikk Aksel er det blitt annerledes. Nå snakker vi sammen stort sett hver dag. Eller snakker, det handler vel egentlig mest om at de skal se ham. De se ham, sier de. Hvis det går én dag uten, kan hun se på foreldrene at de blir lei seg.

FAMILIEGJENFORENING: Esmeralda og familien bruker mobilen for å holde kontakten med besteforeldrene i Albania.
FAMILIEGJENFORENING: Esmeralda og familien bruker mobilen for å holde kontakten med besteforeldrene i Albania. Vis mer

Esmeralda ler. Omtrent hver morgen logger hun inn på Skype på mobilen og stiller den opp så foreldrene kan få se barnebarnet sitt. Om ettermiddagen er det svigerforeldrene som logger på for å si hei.

- Jeg synes det er veldig gøy. Og fint at de kan få følge Aksels utvikling. De så da han begynte å gå, og da han begynte å si de første ordene. Hver gang han har lært noe nytt, kan jeg vise dem det med én gang. Vi trenger ikke prate så mye, egentlig, altså jeg og dem. Mens de snakker med Aksel kan jeg pusle rundt og gjøre litt husarbeid.

Hun vet ikke hvor mye den lille gutten skjønner av det som foregår. Men hun kan se at han kjenner dem igjen, og at han stråler opp hvis det har gått noen dager uten at ansiktene til besteforeldrene har lyst opp på mobilskjermen.

- Vi skal til Albania på ferie om en uke. Det blir interessant å se om han kjenner dem igjen. Jeg tror han ser at det er noen kjente og kjære, og det synes jeg er veldig fint når vi bor så langt unna.

Det har ikke alltid vært så lett å holde kontakten med foreldrene. Da hun kom til Norge for nesten 14 år siden, var det mye, mye vanskeligere.

ENKELT MED MOBIL: Esmeralda sitter på mobilen og Aksel leker i sandkassen.
ENKELT MED MOBIL: Esmeralda sitter på mobilen og Aksel leker i sandkassen. Vis mer

En annen tid

Å, det var en annen verden. Året var 2004 og Esmeralda Rama hadde bodd i Norge et halvt år. Hun jobbet som au-pair, og én gang i uka tuslet hun ned og kjøpte et telekort i en grønnsaksbutikk, som hun kaller det.

Kortet tok hun med seg hjem til familien hun bodde hos, før hun benket seg ned ved hjemmetelefonen og tastet inn den lange koden. Så slo hun nummret til mamma Liljana og pappa Xhavit hjemme i Krujë, en liten by i det nordvestlige Albania.

LES OGSÅ: Stjal telefonen og ringte siste oppringte nummer

- Det var altfor dyrt for meg å bruke mobilen for å ringe dem, det gjorde jeg bare hvis det var noe viktig. Og det var veldig dyrt for dem å ringe til meg, det hadde de ikke råd til. Så jeg måtte bruke disse kortene med de laaange kodene. «You have 100 minutes left», husker jeg at en stemme sa før samtalen kunne begynne. Men det var aldri så mye, heller 60 eller 80 minutter.

- Forbindelsen var dårlig, samtalen kunne plutselig bli brutt og noen ganger hørte ikke de hva jeg sa, andre ganger hørte jeg ikke dem. Jeg kan huske at jeg gråt ofte, og at mamma gjorde det samme. Ja, pappa også.

Hver morgen logger Esmeralda (33) på mobilen for at foreldrene hennes i Albania skal få se barnebarnet

I årene mellom 2004 og 2011 var det sånn hun holdt kontakten med familien. Og med kjæresten Taulant som fortsatt bodde i Albania den gangen. Han jobbet som jurist i en bank. Hun utdannet seg til sykepleier her i Norge. Esmeralda hadde drømt om å reise til utlandet fra hun var ei lita jente. Og på den tiden var det ikke vanlig at en ung kvinne dro ut i verden på egenhånd.

- Jeg savnet dem. Første gang jeg dro hjem igjen var etter ett år her i Norge. Jeg kan huske jeg begynte å gråte da jeg så dem. Det var så rart, for jeg kunne se at de hadde blitt eldre. Og jeg hadde ikke sett det skje, jeg hadde ikke hatt muligheten til å følge prosessen. Jeg husker det som et sjokk. Det var ikke en god følelse, å ikke kunne følge med i livene deres.

KNYTTER FAMILIEN SAMMEN: Aksels besteforeldre er takknemlig for kontakten. Esmeralda selv tror at mobilen knytter familien sammen.
KNYTTER FAMILIEN SAMMEN: Aksels besteforeldre er takknemlig for kontakten. Esmeralda selv tror at mobilen knytter familien sammen. Vis mer

Der og da betemte hun seg for at det ikke skulle gå så lang tid mellom hver gang de så hverandre.

- Nå ser vi hverandre hver dag. Og hvis vi ikke gjør det, sender jeg kanskje et bilde av oss, eller så får jeg et bilde fra mamma og pappa. Det er veldig godt at det finnes muligheter når man bor så langt unna. Jeg føler at mobilen knytter familien vår tettere sammen. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten.

Det største øyeblikket

- Det er rart å tenke på at det bare er fjorten år siden. Noen ganger når jeg forteller om hvordan jeg holdt kontakten med mamma og pappa har jeg vanskelig for å tro at det virkelig var så vanskelig.

I starten dro foreldrene hennes til en internettkafé for å snakke med dattera på Skype. Nå har de internett hjemme, og Esmeralda forteller at foreldrene er «veldig glad i internett».

- Pappa var skeptisk i starten, men nå er det han som blir mest lei seg om vi ikke sees om morgenen.

I den lille leiligheten spiser Aksel en fersken med hele ansiktet. Esmeralda snakker om gleden ved å kunne dele de viktige begivenhetene med foreldrene, lillebroren, storesøstera og svigerforeldrene.

Å DELE: Esmeralda er takknemlig for å kunne dele de viktige begivenhetene med resten av familien.
Å DELE: Esmeralda er takknemlig for å kunne dele de viktige begivenhetene med resten av familien. Vis mer

- Det største øyeblikket var bare timer etter at vi hadde fått Aksel i fjor. Jeg hadde med mobilen på sykehuset, og da …

Esmeraldas øyne pipler over. Hun smiler og tørker tårene.

- Jeg ringte mamma og pappa og viste dem at Aksel var kommet. Det var så fint.

Hun løfter Aksel opp og gir ham melk i sofaen, mens hun sender en melding til foreldrene om at de skal snakke sammen på Skype om litt.

- Jeg tenker ofte på hvor viktig det er at vi ser dem så ofte. Jeg husker hvor sterkt savnet var før, og selv om jeg savner familien, er ikke savnet like stort nå som vi kan se hverandre så ofte. Vi pleier å dra til Albania to ganger i året, men resten av tiden bruker vi mobilen for å holde kontakten. Pappa sier ofte at det rett og slett er det som holder ham i live. Ja, mamma også. At de hver morgen gleder seg til å få se Aksel. Jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten den muligheten.

SE OGSÅ: Maya tok i bruk mobilen for å ta vare på det siste øyeblikket med faren.

I dag kan mobiltelefonene våre gjøre fantastiske ting. Utviklingen som har skjedd siden de første mursteinstelefonene kom på markedet er enorm. Vi har fått nye vaner. Nye rutiner. Teknologien forandrer seg med sjumilsstøvler og det dukker stadig opp nye muligheter.

Likevel er det noe som aldri forandrer seg. Det viktigste for oss er kontakten med dem vi er glad i. Å kunne ringe og dele noe med et familiemedlem. Prate med en god venn. Sende bilder til besteforeldre – og bruke FaceTime med oldemor.

IKKE LIKE LETT FØR: Esmeraldas foreldre ser barnebarnet hver dag. Så lett pleide det ikke å være.
IKKE LIKE LETT FØR: Esmeraldas foreldre ser barnebarnet hver dag. Så lett pleide det ikke å være. Vis mer

Mobilene våre beriker livene våre. Uten at det koster mye gir de oss sjansen til å ha kontakt med våre kjære og nære. Uavhengig av hvor de er – og på stadig nye måter.

For Talkmore er det dette det handler om. Å gi folk muligheten til å holde kontakten med hverandre. Nå har vi funnet historier fra virkeligheten som handler om dette. Noen har funnet kjærligheten. Noen bruker den for å holde kontakten med sine kjære langt borte. Noen har brukt mobilen for å gjøre en vanskelig situasjon lettere å bære.

Det koster så lite, men kan bety så mye. Hvem skal du glede med en hilsen i dag

Dette er annonsørinnhold, og gjort tilgjengelig i samarbeid med Dagbladets kommersielle avdeling. Se våre annonsørretningslinjer eller kontakt oss på annonse@dagbladet.no for å få vite mer.