TV-tips som tar deg på drømmeferie

Det norske selskapet Chooose har vunnet gründerpriser på løpende bånd siden oppstarten for to år siden. De har kunder i over 40 land, og lista over samarbeidspartnerne deres omfatter blant annet FN, stjerneartisten Matoma, hopprennet i Holmenkollen, filmen om Roald Amundsen og klessalg-appen Tise, der Jenny Skavlan er medeier.

Den britiske milliardæren Richard Branson kåret i fjor Chooose til et av de mest spennende oppstartsselskapene i verden, og inviterte gründerne fra Norge på besøk til hans private øy i Karibia.

Ifølge Finansavisen er Chooose i gang med å hente inn 40 millioner kroner fra nye investorer. Selskapet opplyser selv at det er verdsatt til rundt 75 millioner kroner.

Chooose er blitt hele Norges gründeryndlinger gjennom et svært godt tilbud: Ved å kjøpe og slette klimakvoter på dine vegne, lover Chooose å «eliminere» mer CO2 enn du slipper ut. Da kan du, ifølge Chooose, kalle deg «klimapositiv».

Det eneste du trenger å gjøre, er å tegne et abonnement til «prisen av en cappuccino i måneden».

På et Chooose-arrangement i Oslo i desember var til og med ølen klimapositiv. «For hver øl dere kjøper», ble det sagt, «går 35 kroner til Chooose. Det tilsvarer seks flyreiser fra Oslo til London».

Før jul gikk Per Espen Stoknes, forsker på BI og vararepresentant på Stortinget for Miljøpartiet De Grønne, ut på Facebook og anbefalte folk å gi Chooose-abonnementer i julegave.

Magasinet har siden nyttår forsøkt å forstå hva Chooose gjør, hvor pengene fra kundene deres går, og hva slags effekt selskapets virksomhet har på verdens utslipp av klimagasser.

Nå beskyldes Chooose for å ha bygd seg opp på villedende markedsføring. Det blir også satt spørsmålstegn ved effekten av å kjøpe den typen klimakvoter selskapet tilbyr.

Chooose avviser kritikken, og forsikrer kundene om at de har fått det de har betalt for. I en rapport kaller Chooose løsningen de tilbyr «Det desidert billigste, enkleste, og mest virkningsfulle en person kan gjøre for å fjerne karbonavtrykket sitt».

Eventyret om Chooose begynte der næringslivsfester i Oslo normalt slutter: På vannhullet Lorry. Karl-Axel Bauer, en av Chooose-gründerne, er medeier i restauranten. Høsten 2016 satt de en vennegjeng rundt et bord og drakk øl og diskuterte verdensproblemer.

Andreas Slettvoll kom fra jobben som juridisk direktør i det russiske oljeselskapet Lukoil. Han ønsket å gjøre noe som føltes mer meningsfullt. Ved bordet satt også Martine Kveim. Hun har tidligere vært med å starte opp selskapet Young Happy Minds, som jobber med positiv psykologi for barn og unge.

Alle som satt rundt bordet på Lorry, var bekymret for klimaendringene. De ville gjerne bidra, men ingen av dem hadde et godt svar på hvordan.

Ideen de kom opp med kombinerte business og muligheten til å gjøre verden litt bedre. I tillegg ville de snu om på negativiteten som ofte forbindes med klimasaken. Chooose skulle ikke være «green and grumpy», men «pink and positive».

Forretningsmodellen er enkel: Gjennom en ungdommelig og brukervennlig plattform på nett, tilbyr Chooose klimakvoter til enkeltpersoner og bedrifter som vil gjøre noe ekstra for klimaet. For privatkundene tar Chooose 0.99 dollar i måneden, uansett om du har det minste abonnementet til 39 kroner, eller familiepakka som koster i underkant av 200 kroner i måneden.

Men om ideen er enkel, er produktet Chooose selger alt annet. Klimakvoter har i over 20 år vært en del av verdenssamfunnets innsats for å bekjempe klimaendringer. Likevel er det få som er i stand til å forklare hva som rent faktisk skjer når du kjøper en klimakvote. Det er det flere grunner til.

Én er at klimakvoter som konsept er komplisert og teknisk. En annen er at det finnes ulike typer «kvotesystemer», som fungerer på forskjellige måter.

I denne artikkelen kommer du til å støte på to typer klimakvoter:

Da Chooose startet opp, solgte de også EU-kvoter. Det sluttet de i all hovedsak med ganske raskt. Ingen som har tegnet Chooose-abonnement har betalt for EU-kvoter siden oktober 2017. Du får høre mer om EU-kvoter litt seinere.

Det Chooose-abonnentene i stedet har fått, er FN-kvoter. Disse hører til et FN-system som ble laget som en del av Kyotoavtalen i 1997. Systemet heter Clean Development Mechanism, og forkortes CDM.

For å forstå hva en FN-kvote er, og hvordan den fungerer, kan du starte med å tenke på atmosfæren som et badekar. Dette badekaret fyller vi gradvis opp med vann. Jo mer vann i badekaret, jo varmere blir klimaet.

FNs klimapanel sier at hvis vi skal klare å nå togradersmålet, må vi i løpet av siste halvdel av dette århundret ha sørget for at vannet i badekaret slutter å stige.

Med mindre vi klarer å finne en metode for å tappe ut vann (CO2-fjerning jobbes med, men er foreløpig langt unna å fungere skikkelig), må vi slutte å helle oppi mer. Sagt på en annen måte: Vi må slippe ut null. Ellers vil temperaturen på kloden fortsette å stige.

Foreløpig er det å slippe ut null så vanskelig at vi ikke klarer det. Vi trenger strøm fra kull og gass, bilene og flyene går på bensin, og det kommer utslipp fra landbruk, sementfabrikker og så videre.

Uansett hvor klimavennlig du prøver å leve – med sykkel og vegetartaco – bidrar du fortsatt med utslipp som gjør planeten varmere. Du fyller vann i badekaret, enten du vil eller ikke.

Det FN-kvotene lar deg gjøre, er å kompensere for utslippene du ikke klarer å unngå. Du kan betale for at noen andre, et annet sted i verden, skal skru igjen sin kran, tilsvarende mengden vann du heller oppi.

Du har fortsatt helt vann i badekaret, som er negativt for klimaet. Men fordi noen andre har latt være å gjøre det, har ikke vannstanden steget mer enn den ellers ville gjort.

Hvis vi går opp av badekaret og inn i den virkelige verden, er det som skjer at FN-kvotene finansierer klimavennlige prosjekter, som vindmøller, i utviklingsland.

Bare prosjekter som trenger ekstrainntekter for å være lønnsomme nok til å bygges, skal få utdelt kvoter fra FN. Kvotene har dermed sørget for at det skjer noe som ellers ikke ville skjedd: Uten kvoter – ingen vindmøller.

Når vindmøllene er i gang, blir de kontrollert og godkjent. Hver kvote representerer ett tonn CO2, som FN beregner at vindmøllene har spart atmosfæren for, fordi strømmen ellers ville ha blitt laget for eksempel i et kullkraftverk.

Dette betyr at vindmøllene først må bygges, og så dokumentere hvor mye CO2 de har spart verden for. Først da får de lov til å selge kvoter. FN kontrollerer dermed at utslippskuttene du betaler for, faktisk har funnet sted.

Så lenge kvotemarkedet fungerer etter planen, vil det komme stadig flere klimavennlige prosjekter, som bygges fordi de forventer å bli lønnsomme ved å selge kvoter.

Dette er teorien. I praksis kollapset systemet med FN-kvoter i 2012. Siden da har FN-kvotene vært så godt som verdiløse i det åpne markedet (i dag rundt 0,2 Euro), fordi det har vært så liten interesse for å kjøpe dem.

Chooose presiserer overfor Magasinet at de ikke kjøper fra det åpne markedet, men velger FN-kvoter fra spesifikke prosjekter.

– Denne delen av markedet har ikke kollapset, sier Chooose-gründer Andreas Slettvoll. Han opplyser at Chooose i gjennomsnitt betaler tre til fire Euro per kvote for privatkundene.

Det er bred enighet, også blant kritikerne, om at FN-kvotene har vært viktig for utbygging av klimavennlig teknologi i utviklingsland. Det har flyttet milliarder av kroner til grønn utvikling, og gjort fornybar energi mer attraktivt å satse på for selskaper i utviklingsland. Totalt er over 8000 prosjekter registrert i systemet, ifølge FN.

Det er heller ikke omstridt at pengene som brukes på FN-kvoter i dag, faktisk går til klimavennlige prosjekter.

Men når det kommer til å bruke FN-kvotene for å «kompensere» for din egne utslipp i dag, og sette likhetstegn mellom utslippskutt og å kjøpe en kvote, er bildet mer komplisert.

Et problem er at det har vist seg vanskelig å bevise at det nettopp var muligheten for å tjene penger på kvoter som lå til grunn for at prosjekter ble realisert. En stor studie fra 2016 fant at 73 prosent av kvotene som finnes, kommer fra installasjoner som trolig ville blitt bygd uansett.

Et annet problem er at en stor del av prosjektene ble bygd allerede før 2012. Mange av dem, som vindmøller og vannkraftverk, var dyre å bygge i utgangspunktet. Når de nå har vært i drift i mange år, og får inntekter fra å selge strøm, stilles det store spørsmål ved om det å støtte dem i dag gjør noe fra eller til for klimaet.

Dette problemet begynte økonomene i Staten å tenke på allerede i 2013. Det kommer vi tilbake til.

I takt med at Chooose vokste, fikk selskapet i løpet av 2018 mye medieoppmerksomhet. Det førte til at også den lille gruppen mennesker som jobber med analyse av kvotemarkeder la merke til dem. Magasinet har snakket med flere analytikere som forteller at de ble stadig mer irritert på hva Chooose fortalte kundene sine. Én var usikker på om Chooose «i det hele tatt forsto sitt eget produkt».

Grunnen var at Chooose, både på nettsidene, i reklamefilmer og i direkte kommunikasjon til kunder, fortalte at kvotene de kjøper og sletter er «utslippstillatelser» som «store forurensende slemminger» trenger. Ved å «kapre» utslippstillatelsene foran nesa på industrien, var Chooose en slags «kvotemarkedets Robin Hood», hevdet Chooose selv.

Ikke alle slutter seg til selskapets virkelighetsoppfatning.

– Hele retorikken … Det stemmer virkelig ikke, sier Hæge Fjellheim.

Fjellheim er leder av analyseteamet for kvotemarkeder i det internasjonale Thompson Reuters-selskapet Refinitiv.

– Jeg mener markedsføringen fra Chooose har vært uredelig og villedende, og det er nesten umulig for forbrukerne å avdekke det, sier hun.

Dersom påstanden fra Chooose skulle gitt mening, sier Fjellheim, måtte Chooose ha solgt EU-kvoter, ikke FN-kvoter.

EU-kvoter fungerer nemlig på en annen måte. EUs kvotesystem omfatter industri og luftfart i 31 europeiske land, inkludert Norge. Også i EU-systemet betyr én kvote ett tonn CO2. For å forstå hvordan det fungerer, kan du tenke deg at EUs kvotemarked er en fest.

På EU-festen må du ha drikkebonger for å kjøpe øl. En bong er en tillatelse til å drikke en øl. Men EU vil ha kontroll på hvor mye som drikkes totalt, så de har bare trykt opp et bestemt antall drikkebonger.

Går du tom for drikkebonger, men vil drikke mer, må du finne noen andre på festen som har drikkebonger til overs, og som vil selge dem til deg. Hvis du vil at andre skal drikke mindre, kan du også kjøpe drikkebonger og rive dem i stykker. Fordi EU ikke trykker opp flere, sørger du dermed for at det totalt blir færre drikkebonger tilgjengelig.

Fram til 2021 finnes en svært begrenset mulighet til å «veksle inn» FN-kvoter i EUs kvotesystem. Hæge Fjellheim mener likevel at fordi det finnes så mange FN-kvoter, og bedriftene i EU i stor grad har brukt opp muligheten til å veksle inn kvoter, påvirker ikke Chooose på noen som helst måte utslippene fra «forurensende slemminger» i Europa.

– For et polsk kullkraftverk som hvert år må levere inn EU-kvoter tilsvarende sine utslipp, spiller det ingen rolle om Chooose kjøper FN-kvoter. Det vil verken skape knapphet eller påvirke prisen på utslipp, sier Fjellheim.

Chooose opplyser til Magasinet at de selger EU-kvoter til kunder som spesifikt ber om det. Men privatpersoner som har tegnet Chooose-abonnement, har ikke fått EU-kvoter siden oktober 2017.

Chooose har gradvis gått bort fra retorikken om at de «kaprer» utslippstillatelser fra «store forurensende slemminger». De siste referansene til dette ble fjernet i januar.

– Jeg synes det er bra at Chooose har skjerpet seg, men jeg reagerer på at de har bygd opp en business på villedende markedsføring, sier Hæge Fjellheim.

Andreas Slettvoll i Chooose avviser kritikken. Han skriver i en epost til Magasinet at kvotene de sletter «aldri kan bli brukt av forurensende industrier». Han forklarer at de har forholdt seg til informasjon fra FN og Miljødirektoratet om hvordan klimakvoter fungerer.

Miljødirektoratet opplyser til Magasinet, på generelt grunnlag, at det er «riktigere» å kalle FN-kvoter for «utslippsenheter» enn «utslippstillatelser».

Slettvoll forklarer at de nå har endret kommunikasjonen «til å fortelle om hvorfor finansiering gjennom FNs kvotesystem til grønne prosjekter i utviklingsland er bra». Han mener det er «underordnet hvilken teknisk betegnelse man bruker», så lenge det finnes en mulighet for å bruke FN-kvoter som utslippstillatelser.

– Det er imidlertid tydelig at de lærde strides om hvilke begreper som er riktige å bruke innenfor de ulike systemene, og vi har oppdatert denne teksten til å fokusere på den positive påvirkningen framfor den blokkerende effekten, sier Slettvoll.

Siden 2017 har prisen på en EU-kvote steget fra rundt fem euro til dagens pris på i overkant av 20 euro. Chooose betaler ifølge Slettvoll omtrent tre til fire euro for FN-kvotene de kjøper.

Grunnen til at Chooose gikk over fra EU-systemet til FN-systemet, er ifølge Slettvoll at det er der de mener å oppnå størst klimaeffekt for Chooose-kundene. Han sier det bygger på anbefalinger Chooose har fått fra det danske Klimarådet, som fraråder sletting av EU-kvoter som en del av Danmarks klimapolitikk. Dette fordi overskuddet av EU-kvoter foreløpig er så stort at sletting av kvoter, ifølge Klimarådets analyse, bare vil gi en liten effekt på utslipp fram til midten av århundret.

Det er ikke omstridt at EU-kvoter tidligere har vært altfor billige til virkelig å legge press på forurensende industri. Prisoppgangen det siste halvannet året er imidlertid blitt tolket som at systemet begynner å fungere etter planen.

I kontorene til Klima- og miljødepartementet i sentrum av Oslo sitter en liten gruppe økonomer som i prinsippet gjør det samme som Chooose: De kjøper FN-kvoter. Det gjør de fordi vi i Norge ikke har klart å kutte utslippene nok til å nå klimamålet vårt for 2020 i henhold til Kyotoavtalen.

Norge har hele tiden vært en forkjemper for FN-kvotene. Da markedet for FN-kvotene kollapset rundt 2012, blant annet fordi EU begynte å sette begrensninger på hvor mange FN-kvoter de tillot at ble «vekslet inn» i EU-systemet, så likevel Staten behov for å tenke nytt.

Fram til da hadde Norge kjøpt FN-kvoter ut fra en generell tilnærming om å bidra til å opprettholde kvotemarkedet. Begrunnelsen var at markedet flyttet store mengder kapital til grønn utvikling i den fattige delen av verden. Men da økonomene i Staten konstaterte at ideen om CDM som et fungerende marked hadde «havarert», ga ikke lenger den strategien mening.

Vurderingen som da ble gjort i departementet, var at mange av prosjektene som allerede var i drift, kom til å fortsette uansett. Dette gjaldt blant annet vann og vindkraftutbygginger.

– Du skrur ikke av ei vindmølle, og du skrur ikke av et vannkraftverk, bare fordi du ikke får inntekter fra kvoter, sier Sveinung Rotevatn (V), statssekretær i Klima- og miljødepartementet.

Siden 2013 har Norge derfor bare kjøpt FN-kvoter fra prosjekter som er helt nye, eller som trenger ekstrainntekter for å holde hjulene i gang. Det siste går under betegnelsen «sårbare prosjekter». Strategien skal sikre at pengene Norge bruker fører til en konkret handling som reduserer utslipp, nå eller i framtida, forklarer Rotevatn.

– Hvis du kjøper kreditter fra et vannkraftverk som er oppe og går, hvilken effekt har det på globale utslipp, slik dere vurderer det?

– Det skjer ingenting. Den store investeringen er tatt, infrastrukturen står der, og de har inntekter fra å selge strøm. Det vil fortsette å produsere uansett, sier Rotevatn.

Han uttaler seg om departementets strategi, ikke om Chooose.

Chooose har valgt en annen vei. En stor andel av FN-kvotene de kjøper, er fra nettopp vindkraft, vannkraft og solcelle-prosjekter som har vært i drift i mange år. For de private Chooose-abonnentene dreier det seg om:

• Vannkraftverket Za Hung i Vietnam, drevet av forretningskonglomeratet Hado. Vannkraftverket har vært i drift siden 2009.
• Et vindmølleprosjekt i flere indiske stater, drevet av konsernet Agrawal. Vindmøllene har vært i drift i alle fall siden 2012.
• Et solcelleprosjekt i India, drevet av solcelleselskapet Acme. Prosjektet har vært i drift siden 2012.

Magasinet har kontaktet eierne av vannkraft- vindkraft og solcelleprosjektene, og spurt om behovet for kvoteinntekter. Ingen av dem har svart på Magasinets henvendelser.

Magasinet har i en e-post stilt Chooose-gründer Andreas Slettvoll spørsmålet: «Hvor trygg er du på at kvotene kundene deres har betalt for, har ført til lavere utslipp?»

Slettvoll svarer: «Da må vi stille oss spørsmålet om vi kan stole på FNs kvotesystem. Som nesten alle verdens land og verdensledere støtter vi oss på, og har tillit til, FNs klimakonvensjon og alle de uavhengige tredjeparter som verifiserer prosjektenes effekt. Om det faktisk skulle være tilfellet at FNs kvotesystem er en bløff, så har verdenssamfunnet en stor utfordring.»

Slettvoll påpeker også at Chooose velger ut FN-prosjekter med de «strengeste tilleggsverifiseringene som eksisterer».

Videre skriver han: «Våre medlemmer og kunder betaler for CO2-reduksjoner gjennom sletting av klimakvoter. Det har de fått og det skal de fortsette å få. (...) Det er nettopp det hver FN-kvote representerer.»

I februar kom en ny forskningsrapport som blant annet så på «sårbare prosjekter». Studien ble gjennomført av New Climate Institute i Köln, og ble publisert i Nature.

Forskerne fant at 90 prosent av prosjektene i FN-systemet har fortsatt driften, selv om inntektene fra å selge kvoter er blitt redusert eller forsvunnet helt. Dette gjaldt både vindkraft, solkraft og vannkraft.

Klimaeffekten av pengene du bruker på kvoter fra prosjekter som uansett fortsetter, er null, ifølge Carsten Warnecke, en av forskerne bak studien.

Andreas Slettvoll i Chooose sier han ikke tviler på resultatene i studien, og at Chooose ønsker velkommen «all kritikk som kan gjøre kvotesystemet bedre». Han mener likevel Chooose gjør det de kan, for å møte utfordringene studien tar opp.

Slettvoll viser til at i tillegg til FN, er Chooose-prosjektene godkjent av organisasjonen Gold Standard i Genève. Det går for å være den strengeste verifiseringen av klimaprosjekter i verden, og skal i tillegg til klimaeffekt, sikre at prosjektene også bidrar til å nå andre av FNs bærekraftsmål.

I 2018 innførte Gold Standard nye krav, om at prosjekter må vise at de trenger kvoteinntekter for å fortsette driften. Prosjektene Chooose støtter, ble godkjent før dette kravet ble innført.

Ifølge Slettvoll har Chooose fått en bekreftelse på at alle prosjektene de støtter vil bli registrert under de nye kravene, og at prosessen er i gang.

Slettvoll har ikke kunnet vise til dokumentasjon på at noen av prosjektene per nå har bevist at de trenger kvoteinntekter for å fortsette. Han understreker at det heller ikke er et krav fra Chooose sin side, «så lenge alle prosjektene blir verifisert av Gold Standard etter de oppdaterte kravene».

Ifølge Gold Standard kan prosjekter bli «overført» til den nye standarden, uten å måtte vise til at de trenger kvoteinntekter for å fortsette driften. Det må de først gjøre når de søker om å få tildelt flere klimakvoter. Gold Standard opplyser til Magasinet at de ikke kommenterer enkeltprosjekter.

Magasinet har spurt Carsten Warnecke, en av forskerne bak studien fra New Climate Institute, om Gold Standard-prosjekter er mer «sårbare» enn andre.

Warnecke forteller at han tidligere har jobbet med å utvikle Gold Standard prosjekter, og at han har «flere prosjekter i tankene» som var gode prosjekter da de ble utviklet, men som ikke lenger har behov for støtte.

– Gold Standard-prosjekter kan være mer sårbare fordi de er dyrere å utvikle. Men vind- og vannkraftverk som har vært i drift i mange år, nei. De er bare sårbare i helt eksepsjonelle tilfeller, sier han.

Lambert Schneider, en annen av forfatterne av studien, og medlem av styret for CDM i FN, sier det kan være en klimaeffekt av å kjøpe Gold Standard-godkjente FN-kvoter uansett.

Han forklarer at dersom det spesifikke markedet for kvoter med Gold Standard-stempel fungerer – i motsetning til markedet for «vanlige FN-kvoter» – vil det å kjøpe kvotene være et signal til markedet om å bygge flere Gold Standard-prosjekter, som igjen sparer verden for CO2-utslipp.

– Det er et interessant spørsmål, men vi så ikke på det i studien, sier Schneider.

Carsten Warnecke, hovedforfatter av studien, mener det argumentet bare er gyldig, dersom du synes en indirekte klimaeffekt av pengene dine er godt nok.

– Det er et godt argument, men det strider ikke mot å si at du vil ha en konkret klimaeffekt av pengene du bruker. Og skal du se på den direkte effekten av pengene dine, må du se på det konkrete prosjektet du støtter, sier han.

– Fra prosjektenes side kan du også argumentere med at det er urettferdig at de ikke får inntektene de var forespeilet for ti år siden. Men hvis de ikke trenger pengene dine for å fortsette, har pengene du gir null effekt for klimaet, selv om prosjektet i seg selv er bra.

Ifølge Warnecke er sårbarhet «veldig, veldig vanskelig å vurdere». Folk som vil kompensere for utslippene sine bør se etter helt nye prosjekter, mener han.

– Jeg mener også at for å kompensere for utslipp du har i dag, bør du investere i utslippskutt som skjer i dag, ikke kutt som skjedde for mange år siden.

For tre måneder siden anbefalte MDG-politiker Per Espen Stoknes alle å kjøpe et Chooose-abonnement i julegave. Når Magasinet snakker med ham i dag, sier han at det er for tidlig å si om han angrer.

– Basert på det du forteller meg, er Chooose nødt til å rydde opp i porteføljen hvis jeg skal kunne gå god for dem. Det håper jeg de gjør, helst til neste jul. Jeg mener vi trenger kreative tilbydere som Chooose, men jeg var ikke klar over at de solgte kreditter fra prosjekter som har vært i drift i mange år, sier han.

Stoknes sier han håper Chooose ikke nå blir «skutt ned», men at selskapet hører på kritikk og gjør endringer.

– Skal vi løse klimaproblemene må det være enkelt å bidra, også for folk som til daglig ikke ser på klima som den aller viktigste saken. Der kan Chooose være verdifull. De må tåle å bli ettergått, og så håper jeg de får en sjanse til å si noe om hva de vil gjøre nå og i framtida. Det er de uansett nødt til, dersom de skal bygge langsiktig troverdighet til merkevaren sin.

Andreas Slettvoll i Chooose skriver i en e-post til Magasinet at Chooose vil fortsette å kjøpe FN-kvoter fra vind-, vann-, og solkraftprosjekter som har vært i drift i mange år, så lenge prosjektene oppfyller kravene fra Gold Standard.

Han opplyser også at grunnen til at de kjøper kvoter fra prosjekter som er registrert før 2013, er at det generelt ikke er tillatt å veksle inn kvoter fra nyere prosjekter inn i EUs kvotesystem.

– Så lenge prosjektene ikke ville blitt igangsatt uten inntektene fra kvotesalg, kjøper vi disse kvotene med veldig god samvittighet, skriver han.

– Er det godt nok for Chooose å betale for utslippskutt som allerede har skjedd, uten noen garanti for at pengene direkte sørger for nye utslippskutt?

– En FN-kvote representerer nettopp en utslippsreduksjon som allerede er oppnådd, ikke et håp eller et løfte om noe som kanskje skjer i framtida. Det er nettopp det man betaler for under FN-systemet. Som nesten alle verdens land og verdensledere, støtter vi oss på, og har tillit til, FNs klimakonvensjon og alle de uavhengige tredjeparter som verifiserer prosjektenes effekt, og som danner grunnlaget for utstedelsen av slike kvoter.

For Carsten Warnecke, som forsker på kvotesystemet, er det ikke like enkelt:

– Hvis jeg har flydd til London, og kjøper kvoter fra et vietnamesisk vannkraftverk bygget i 2009. Hva får jeg da?

– En god følelse, sier Warnecke.

– Ingenting annet.