Han begynte å gråte med en gang han kom inn i garderoben. Faren holdt rundt ham, men han bare fortsatte å skrike. Hulke av frykt. Tårene rant nedover kinnet hans.
- Det går bra, Anders. Det går helt fint. Hvorfor gråter du? Det er ikke noe å være redd for, sa faren Tor Eivind.
-Jeg tør ikke, pappa, svarte han.
-Du skal bare ut der og spille fotball. Du elsker jo å spille fotball.
Faren visste at man ikke skulle gjør narr av barns frykt. Den beste metoden å fordrive frykt på, var å snakke om den. La barnet sette ord på den.
Anders var bare seks og et halvt år gammel. Men han var så god at noen sa at han måtte spille for åtteårslaget til Austrått IL, den vesle bydelsklubben i Sandnes. Noen hadde sett ham føre ballen så fint, de hadde sett ham løpe fra de som var av ett og to år eldre gutter.