Anmeldelse: Vigdis Hjorth «Femten år. Den revolusjonære våren»

Å være ung er for jævlig

Vigdis Hjorths nye roman er en nydelig oppvekstroman om eksistensiell angst og opprør mot konvensjoner.

MESTER: Igjen viser Vigdis Hjorth seg som en mester i å formidle hva som skjer i unge menneskers hoder og hjerter. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
MESTER: Igjen viser Vigdis Hjorth seg som en mester i å formidle hva som skjer i unge menneskers hoder og hjerter. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer
Publisert

BOK: Å være ung er, som kjent, for jævlig. Hvor mange måter kan det egentlig uttrykkes på? Prøv Vigdis Hjorths variant, i årets roman «Femten år. Den revolusjonære våren». Vi vet jo at det gjør vondt når knoppene brister, men jeg vet ingen som kan skildre det med slik inderlighet og troverdighet som Vigdis Hjorth. Lesningen gir meg assosiasjoner til en av hennes aller første bøker, «Jørgen + Anne er sant».

«Femten år. Den revolusjonære våren»

Vigdis Hjorth

Roman

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2022

«Inderlig og troverdig»
Se alle anmeldelser

Nå handler det om Paula, femten år. Hun er tretten når vi først introduseres for henne, bor med mor, far, storesøster Elisabet og lillebror Lasse i en småby, og ber til Gud om «at de alltid skulle være sammen og vokse like langsomt som de store trærne som varte og varte».

Den underliggende angsten

Men Paula har en tørst i seg som ikke kan stilles, en feber i blodet og et ras i hjertet. Hun leter etter en måte å leve med det på. Bestevenninnen Karen er den som ser at Paula holder igjen: «Den maner til måtehold som har en vulkan i kroppen». For foreldrene er Paula bare «ustadig».

Vigdis Hjorth skriver lett og morsomt om konvensjonelt småborgerliv på 1970-tallet, altså før smarttelefoner, sosiale medier og magre influencere gjorde unge jenters liv til et stressende mareritt. Paulas problemer ligger på et dypere eksistensielt plan. På overflaten er alt forutsigbart og rutinemessig; skiturer med familien i helgene, søndagsmiddager med besøk fra besteforeldre, søsteren som sliter med matteleksene, faren som klager over sjefen og ønsker seg en Audi som han ikke har råd til, sommerferier hos mormor på Vestlandet. Men Paula aner en underliggende angst i familien, en uerkjent smerte og sorg. Hun er redd for å bli som dem.

Mor lyver

«Femten år» er en oppvekstroman som handler om alt annet enn ukeblader, filmstjerneidoler, forelskelser og utseende. Hos mormor på Rødøy fins det ikke engang et speil i huset, for slikt er synd. Familien er preget av en kristelighet som den vulkanske, sannhetssøkende Paula stadig gransker dybden i. En dag avslører hun at moren lyver. I et brev til mormoren har hun skrevet: «Paula leser hver kveld i den fine barnebibelen hun fikk til jul». Elisabet går på Kristelig Gymnasium, kommer opp i matte og stryker til eksamen, men i et brev fra mormor leser Paula: «Så flott at Elisabet fikk så god karakter på matteeksamen. Hils henne og si at mormor er stolt».

Hvorfor lyver moren? Av barmhjertighet overfor mormorens velvære? Av stolthet? Redsel? Paula grubler, men konfronterer aldri moren. Kanskje er det riktig å lyve for en sak, slik krigens motstandsfolk måtte, tenker hun. Etter hvert konkluderer hun med at moren egentlig ikke trodde på Gud i hverdagen hjemme, men hun greide ikke å drepe den guden mormoren hadde plantet i henne. Er det å tro muligens en sykdom?

Brecht-aktig

Hjorth skildrer Paulas tanker slik 15-åringen reflekterer der og da, men innimellom skaper hun en Brecht-aktig avstand ved å hoppe ut av historien og forklare at unge Paula manglet de riktige ordene; først seinere skulle hun lære at det het «kontekst», «adekvat» og så videre. Men 15-årige Paula har nok å stri med. Følelsen av eksistensiell angst og alenehet hamrer i brystet hennes. Sjelefred finner hun bare ute i naturen, under de nederste grenene på en stor gran, i bunnen av en vuggende robåt eller tett inntil en varm låvevegg.

Utviklingen fra trygghetssøkende til opprørsk skjer på det indre planet; utad er Paula tilsynelatende den samme lydige, men litt ustadige, datteren. Hjemme hersker en beklemt stemning, konsentrert om Elisabets matteproblemer på KG og Paulas kommende konfirmasjon. Hun vil jo slett ikke, men våger ikke protestere. Det er samtaler med en gammel prest som får demningen til å briste.

Hjorths innlevende beskrivelser av Paulas revolusjonære erkjennelser er både vittige og alvorlige. Paula overhører teologistudenter som snakker om en kjedelig regnværssøndag og begriper ikke at de kan ønske seg evig liv når de kjeder seg. Hun hører Bergprekenen og konstaterer at av Jesu’ revolusjon er det bare litt hverdagsmoralisme igjen.

Livsløgn

Men den kloke presten forteller henne om Ibsens «Vildanden» og forklarer henne sammenhengen mellom livsløgn og lykke, og at det innimellom kan være skummelt å avsløre sannheten. Det innebærer et ansvar.

Paulas sjelelige berg-og-dal-bane-ferd er nydelig utlagt med den særegne Hjorth-blandingen av letthet og tyngde. Hør bare hva som skjer når Paula føler at en bør er løftet fra skuldrene hennes: «… som om en stein var falt fra hjertet hennes, men uten å treffe føttene som det hendte at steinene som falt fra hjertet hennes gjorde, men traff bakken i stedet og trillet ned i stor fart og hun kappløp med den og vant.»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer