BOK: Å være ung er, som kjent, for jævlig. Hvor mange måter kan det egentlig uttrykkes på? Prøv Vigdis Hjorths variant, i årets roman «Femten år. Den revolusjonære våren». Vi vet jo at det gjør vondt når knoppene brister, men jeg vet ingen som kan skildre det med slik inderlighet og troverdighet som Vigdis Hjorth. Lesningen gir meg assosiasjoner til en av hennes aller første bøker, «Jørgen + Anne er sant».

Nå handler det om Paula, femten år. Hun er tretten når vi først introduseres for henne, bor med mor, far, storesøster Elisabet og lillebror Lasse i en småby, og ber til Gud om «at de alltid skulle være sammen og vokse like langsomt som de store trærne som varte og varte».

Den underliggende angsten

Men Paula har en tørst i seg som ikke kan stilles, en feber i blodet og et ras i hjertet. Hun leter etter en måte å leve med det på. Bestevenninnen Karen er den som ser at Paula holder igjen: «Den maner til måtehold som har en vulkan i kroppen». For foreldrene er Paula bare «ustadig».

Vigdis Hjorth skriver lett og morsomt om konvensjonelt småborgerliv på 1970-tallet, altså før smarttelefoner, sosiale medier og magre influencere gjorde unge jenters liv til et stressende mareritt. Paulas problemer ligger på et dypere eksistensielt plan. På overflaten er alt forutsigbart og rutinemessig; skiturer med familien i helgene, søndagsmiddager med besøk fra besteforeldre, søsteren som sliter med matteleksene, faren som klager over sjefen og ønsker seg en Audi som han ikke har råd til, sommerferier hos mormor på Vestlandet. Men Paula aner en underliggende angst i familien, en uerkjent smerte og sorg. Hun er redd for å bli som dem.