Anmeldelse: Elisabeth Strout, «Åh, William!»

Åh, så nydelig fortalt!

Merkelig, undrende, helstøpt. Slik er Lucy Barton, en kvinneskikkelse skapt av forfatteren som ga oss uforglemmelige Olive Kitteridge.

ELIZABETH STROUT: Hun ble tildelt Pulitzerprisen for bestselgeren «Olive Kitteridge». Nå har hun fullført sin tredje roman om den like inntagende kvinneskikkelsen Lucy Barton. Foto: PressFoto: Ivar Kvaale / Press
ELIZABETH STROUT: Hun ble tildelt Pulitzerprisen for bestselgeren «Olive Kitteridge». Nå har hun fullført sin tredje roman om den like inntagende kvinneskikkelsen Lucy Barton. Foto: PressFoto: Ivar Kvaale / Press Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Få kan skape originale kvinneskikkelser som den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Hennes Olive Kitteridge er mer enn minneverdig; den «gale dama» Olive satte dype spor etter seg, både i den Pulitzerpris-vinnende romanen fra 2008, og i HBO-dramatiseringen med Frances McDormand i tittelrollen.

«Åh, William!»

Elizabeth Strout

Roman

Forlag: Press
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Utgivelsesår: 2022

«Mesterlig fortalt.»
Se alle anmeldelser

Elizabeth Strouts nyeste kvinneportrett heter Lucy Barton og er like spesiell, om enn på en mildere måte. Mye mildere, kan man si, for Lucy Barton mener at hun er usynlig. Riktignok en feiret forfatter, men like fullt usynlig i egne øyne. Romanen «Jeg heter Lucy Barton» utkom i 2016, oppfølgeren «Hva som helst er mulig» kom i 2017, og nå er «Åh, William!» klar.

Her er Lucy Barton alt annet enn usynlig, selv om boka begynner slik: «Jeg har lyst til å fortelle noen ting om den første mannen min, William». Lucys andre ektemann er nylig død, og William (71) er nettopp blitt forlatt av sin tredje kone. Begge sørger, og som Lucy sier: «Sorg er så – åh, det er så ensomt … Det er som å skli ned fasaden på en veldig høy glassbygning mens ingen ser deg.»

Fæle ting hendte

Selv om Lucy utforsker eksmannen Williams historie, er det selve Lucy-skikkelsen som her skinner gjennom hele romanen. Hun antyder mer enn forteller, om sin egen bakgrunn. Hun slår fast at hun kommer fra en «fryktelig dyster fattigdom», og at «veldig fæle ting hendte», men er sparsom med detaljene.

I de to første Lucy Barton-romanene får vi vite mer om fortida hennes i småbyen Amgash i Illinois. Det er likevel ikke nødvendig å ha lest dem for å få fullt utbytte av den nye (selv om jeg sterkt anbefaler dem for deres egen verdi). På snedig vis smugler Elizabeth Strout inn biter av forhistorien i «Åh, William!». Vi får vite at familien bodde i en garasje med utedo til Lucy var 11, at foreldrene aldri rørte barna sine annet enn på voldelig vis, og at moren sa: «Jeg gir blanke i hva du pakker i», da Lucy som 17-åring flyttet hjemmefra med klærne i en papirpose.

Om faren hennes forteller hun at han led av fryktelig posttraumatisk stress etter tjeneste i Tyskland under andre verdenskrig. Det manifesterte seg «gjennom en angst så sterk at det virket som om den ga ham konstante seksuelle behov. Han gikk ofte rundt i huset … Dette kommer jeg ikke til å si noe om», avbryter Lucy seg selv.

Hjertevarme

Denne tilbakeholdenheten, den nesten selvutslettende motstanden mot å innta en offerrolle, og heller gi plass og oppmerksomhet til andres problemer, er et trekk ved karakteren Lucy Barton som Elizabeth Strout maler med fin pensel i denne historien. Det er så nydelig utført. Lucys store hjerte for andres viderverdigheter kommer fram i den hyppige bruken av sukket «Åh!» i alle sammenhenger.

«Åh, William!» når denne mannen hun har vært gift med i 20 år, ser tomsete ut i et par kakibukser som er akkurat litt for korte. «Å William!» når han oppdager grufulle historier om sin egen bakgrunn. Han har fått nattskrekk; har mareritt om sin avdøde mor, om sin tyske far som kom til USA som krigsfange, om konsentrasjonsleirer og om døden.

For Lucy ble William det første egentlige hjemmet hun hadde. Han ga henne den tryggheten hun tørstet etter. De fikk to barn sammen, og Williams mor, Catherine Cole, ble som en mor også for Lucy. Hun var velstående, elegant, vennlig og litt invaderende. Kjøpte klær til svigerdatteren og presenterte henne for venner: «Dette er Lucy. Lucy kommer fra ingenting.»

Klassereiser

Dette er også en beretning om klasser i USA. Og hvor kom Catherine Cole fra? Det er mysteriet som gradvis skal rulles opp for 71 år gamle William. Han har vært systematisk utro mot Lucy og gift to ganger etter at hun gikk fra ham. De har bevart vennskapet, men Lucy har fått et nyansert syn på den vellykkede forskeren med stor bart, hvitt fyldig hår og bare en liten antydning til mage: «Under den storslåtte vennligheten lå en pubertal grettenhet, et skulende streif gjennom sjela, en lubben liten gutt med underleppa skutt fram», konstaterer hun.

Men hun er den som følger med ham til morens hjemtrakter når han, via slektsforskning, får vite om familiehemmelighetene. Det skal bli en opprivende reise, full av bebreidelser, men også av en slags resignert forsoning.

«Jeg er lei for all den dritten jeg utsatte deg for da vi var gift, Lucy», sier han, og hun svarer: «Det går bra, William. Jeg er lei for at jeg ble så merkelig».

Merkelig, undrende, men helstøpt. Slik er Lucy Barton-karakteren Elizabeth Strout så mesterlig har skapt med et enkelt og rett fram språk, flott oversatt av Hilde Rød-Larsen, og så fullt av undertekst og usagte sannheter at det er en fryd å lese. Man blir rett og slett glad i Lucy Barton: Åh!

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer