- Tenk om Ukraina var ditt land? Framtida til barna dine, håpet om et godt liv uten frykt?

Jevgenija Belorusets snakker med Dagbladet via en skjerm hjemme i Kyiv. Blikket er alvorlig, håret halvlangt med krøller.

Veggene rundt henne er nakne, lyset siver inn fra en åpen dør. Det er denne delen av leiligheten som er best skjermet mot russiske luftangrep.

- Hva kan jeg si? Jeg har det bra etter forholdene, familien min er trygg, vennene mine, jeg selv. Men når jeg tenker på situasjonen ellers er det vanskelig å finne et ord som beskriver hva jeg føler.

Jevgenija Belorusets er kunstner, journalist og forfatter. Debutboka hennes «Lykkefall» ble publisert i Norge i fjor. Foruten å dokumentere dagliglivet i Kyiv i et krigsherjet Ukraina gjennom sine kunstprosjekter, begynte hun å skrive dagbok da krigen brøt ut 24. februar i fjor. Dagboknotatene er publisert i en rekke aviser og tidsskrifter, også i Norge.

I dagboka skriver hun ned tanker og følelser som fyller henne.

- Jeg har ingen andre våpen enn stemmen og tankene mine, og griper dem med sjel og sinn.

Hun var hjemme i Kyiv da Russland gikk til angrep mot Ukraina 24. februar i fjor. Dagen sitter som spikret i hukommelsen hennes.

- Jeg våknet til åtte ubesvarte anrop på telefonen min, fra foreldrene mine, venner og øvrige familiemedlemmer. Først trodde jeg det hadde skjedd noe med noen jeg var glad i, noe fælt, siden det var så mange som hadde ringt. Frykten bølget gjennom kroppen, satt seg som en klump i magen.

- Jeg ble redd. Tankene dundret i hodet mitt.

Hun grep telefonen og ringte kusina sin, hun med den rolige stemmen, hun som alltid var trygg og rasjonell.

- Da hun fortalte at vi var i krig hadde jeg vanskeligheter med å forstå hva hun sa.

Alt var rolig rundt henne, hun ble totalt handlingslammet.

- Skulle jeg rømme? Gå i tilfluktsrom? Jeg husker jeg så ut av vinduet, utsikten var den samme, himmelen, skyene, den lave vintersola. Samtidig var alt forandret.

Hun gikk fram og tilbake i leiligheten, ute av stand til å vite hvordan hun skulle agere. Så ringte telefonen igjen.

- Jeg snakket med alle mine nærmeste, hørte om fluktplaner, delte tanker, gråt for landet mitt. Hele tida hadde jeg denne rare følelsen i kroppen: var det sant at vi var i krig?

Hun kikket ut av vinduet, hvorfor var ikke krigen synlig?

Byen var merkelig stille, ingen eksplosjoner, ingen intense flyalarmer, bare en lammende stillhet.

«Å flykte fra byen min er helt fjernt for meg, det er her jeg har livet mitt, vennene mine, familien min.» Yevgenia Belorusets

- Humoren redder ukrainerne

Raseri mot verden

Jevgenija Belorusets forteller om bomberommene, om de gråtende, livredde menneskene nede i mørket.

- Ute i gatene var det ingen lekende barn, ingen stemmer i luften. Det var en tomhet jeg aldri hadde opplevd i Kyiv før.

Jevgenija Belorusets kikker alvorlig inn i skjermen.

Seinere får hun høre at to barn ble drept denne første dagen, sammen med et utall andre.

- Det var først da det gikk opp for meg at det virkelig var krig i landet mitt. Jeg kjente på et raseri mot hele verden, et sinne rettet mot de som hadde latt dette skje. Det var som om noe hadde gått i stykker inni meg, troen på framtida, håp og drømmer – alt var knust.

Belorusets har dokumentert dagliglivet øst i Ukraina med penn og kamera helt siden 2014.

- Mange tror at krigen startet 24. februar 2022, men Ukraina har kjempet mot Russland lenge.

- Hvordan klarer du å skape kunst i et krigsherjet land?

- Det har jeg ikke noe godt svar på, jeg lever livet mitt, jeg skaper. Det er ikke et bevisst valg, uttrykket mitt er et resultat av livet jeg lever.

Vonde historier

Debutboka «Lykkefall» er en samling fortellinger fra Ukraina, om mennesker som lever sine liv i skyggen av konfliktene i Luhansk og Donetsk. I boka fokuserer hun på enkeltmenneskets kamp for normalitet i en krevende hverdag gjennom tretti fortellinger om kvinner som på ulikt vis forsøker å takle livet.

- Ofte er kvinners opplevelser i krig og konflikt underkommunisert, derfor var det naturlig for meg å fokusere på mitt eget kjønn i boka.

Ved å skrive og fotografere håper Belorusets å gi et språk til kvinner som ikke selv har mulighet til å fortelle sine historier.

- Mange av disse kvinnene har opplevd dramatiske forandringer i livet etter den russiske invasjonen, og det har vært interessant å bringe livshistoriene deres til overflaten.

Hun kaller boka semidokumentarisk.

- Har det vært vanskelig å opprettholde en distanse til disse skjebnene?

- På en måte, siden mange av historiene er vonde. Jeg bor periodevis i Berlin, og ved å skrive og arbeide der får jeg en nødvendig distanse til det som foregår i hjemlandet mitt, for meg har det vært sunt.

Paradoksalt nok har hun selv blitt en kvinne som lever i en krigsherjet hverdag.

- Tiden vil vise hvordan krigen vil påvirke meg, og jeg tror dessverre vi må leve i denne vonde virkeligheten lenge.

Belorusets smiler vemodig.

- Men jeg flytter aldri fra Kyiv, det er her hjertet mitt er.

Tør ikke hvile

Etter det første sjokket er dagliglivet i byen omtrent som det var før Putin invaderte landet, forteller Jevgenija Belorusets.

Restauranter og kafeer er åpne, på overflaten er alt som før i Ukrainas hovedstad. Men bomberommene er også åpne, og alvoret hviler tungt over befolkningen.

- Vi bruker byen, vi lever, elsker og viser hverandre solidaritet. Men jeg føler jeg går med konstant oppsperrede øyne, jeg tør ikke lukke dem, tør ikke hvile.

Utenfor vinduene ser hun foreldre med barnevogner, større barn løper rundt. Skravlingen fra kafeer og parker når opp i Belorusets leilighet. Lydene er tilbake.

- Byen er både uforandret og totalt forandret. Det høres rart ut, jeg skjønner det, men det er sånn jeg føler det. Vi prøver å leve så normalt som vi kan.

- Men det er ikke trygt?

- Nei, men hva kan vi gjøre? Det bor millioner av mennesker her, og vi kan ikke bare forsvinne, kan vi vel? Kan du forestille deg at dette hadde skjedd i Norge, hva ville dere gjort?

Hun kikker spørrende inn i skjermen.

- Hva tenker du om framtida?

- Ukraina og vi som bor her er under et enormt press, og vi trenger kontinuerlig støtte for å ta friheten tilbake.

Vil ikke flykte

Jevgenija Belorusets minner om at krigen handler om mer enn det som foregår i hjemlandet hennes.

- Det er verdier som er mye større enn Ukraina, verdier vi må kjempe for å beholde.

Hun ser alvorlig inn i skjermen. Forteller at hun er sliten.

- Jeg er redd, for dagen i dag og for det som kan skje i morgen.

- Har du vurdert å bosette deg permanent i Berlin?

- Nei. Å flykte fra byen min er helt fjernt for meg, det er her jeg har livet mitt, vennene mine, familien min.

En stripe sol lyser opp ansiktet.

- Bare det å vandre rundt i gatene gir meg en form for normalitet, forteller hun.

Å se at hus og gater fortsatt er der, høre folk snakke sammen, føle at byen lever.

- Jeg setter pris på hver eneste centimeter i Kyiv, særlig nå som jeg vet hvor sårbar byen er og hvor raskt alt kan ødelegges.

I noen få øyeblikk kan hun glemme, hun kan le med venner på kafé, hun kan drømme om ei framtid uten krig.

Blikket vandrer ut mot vinduet, hånda stryker gjennom håret. I noen sekunder er skjermbildet fyrst.

- Men så uler flyalarmen, og alt er tilbake.