Anmeldelse: Per Marius Weidner-Olsen, «Ny mann»

Åpen om tida i fengsel

Med utgangspunkt i egne erfaringer har Per Marius Weidner-Olsen skrevet en roman om å sitte fengsel.

Tidligere straffedømte Per Marius Weidner-Olsen har skrevet roman om å sitte i fengsel. Foto: Scanpix
Tidligere straffedømte Per Marius Weidner-Olsen har skrevet roman om å sitte i fengsel. Foto: Scanpix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Å lese Per Marius Weidner-Olsens «Ny mann» har vært en spesiell opplevelse. Det skyldes ikke bare at romanen handler om en mann som har sittet i fengsel. Det skyldes også at forfatteren er tidligere straffedømt.

Det kom for en dag i kjølvannet av hans kritikerroste debut «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen». Den handler om seksuelle overgrep og lummer erotikk. Da det viste seg at tematikken var overlappende med straffesaken, avsluttet Forlaget Oktober samarbeidet med ham. Forfatterskap så ut til å få en brå slutt. For selv om han hadde sonet straffen, ble forfatteren hjemsøkt av de moralske konsekvensene av saken. Nå er han tilbake med en ny roman på nytt forlag.

«Ny mann»

Per Marius Weidner-Olsen

Roman

Forlag: Gyldendal

«Reflektert, konsentrert og vakkert!»
Se alle anmeldelser

«Ny mann» er langt mindre handlingsdrevet enn debuten. Ja, den er nærmest ribbet for dramatiske hendelser. I stedet består den av en strøm av erindringer og refleksjoner over jeg-fortellerens barndom, fengselsopphold og tida etterpå. At vi allerede i første setning møter en fengselsprest som sitter i halvmørket og betrakter fortelleren, er ikke tilfeldig. For dette er en roman om straff, skyld og veien mot å gjenreise mennesket bak forbrytelsen.

Tittelen er for eksempel betegnelsen fangene bruker på den nyinnsatte hovedpersonen. Men den viser også til målet med soningen. Jeg røper vel ikke før mye ved å avsløre at presten dukker opp igjen mot slutten. Selv om det også i «Ny mann» finnes en dragning mot lummer erotikk, finnes det også et vakkert håp om forsoning gjennom kjærlighet.

Fiksjon og virkelighet

Så langt jeg kan bedømme, er det bare et sted forfatteren kommenterer debatten om debuten og opplevelsen av å få sin fortid avslørt.

Teksten begynner med en detaljert og dvelende skildring av selve fengselsoppholdet. Det er uten tvil romanens høydepunkt. Skritt for skritt tar fortelleren for seg forholdet til vokterne, de andre fangene og sine egne refleksjoner når han sitter alene på cella om kveldene. Til tross for at en av vokterne advarer om at de langtidsdømte fangene kan bli provoserte av hans korte straff, finner han seg stadig mer til rette i fengslet.

Ja, ikke bare viser Weidner-Olsen at han er en ytterst reflektert forfatter. Men med en lavmælt ironi skildrer han hvordan jeg-personen tilpasser seg rutinene. Det hele topper seg med en fornøyelig skildring av en bingokveld. Det er rett og slett strålende gjort!

De siste kapitlene handler om tida etter soningen, og er ikke like konsentrerte. Der tenderer de detaljerte tidvis refleksjonene mot det pratsomme. For eksempel i beskrivelsen av farens kyniske latterliggjøring av morens interesse for litteratur og forholdet mellom det moderne og postmoderne. Langt mer interessant er skildringen av forholdet jeg-personen får til en navnløs mann som insisterer på å være hans venn. Hvem er denne mannen?

Han ser ut til å ha lidd samme skjebne som forfatteren. Hans fortid har nemlig blitt avslørt og ført til et eksistensielt fall. Først føler fortelleren sympati for ham før han snur ryggen til ham. Det blir et vendepunkt i denne reflekterte og fortettede romanen.

Med «Ny mann» har Weidner-Olsen skrevet en fascinerende historie om en ensom manns vei tilbake til menneskene.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer