BOK: Det er seint på kvelden 17. mars 2011. På et møterom i den libyske hovedstaden Tripoli sitter tre nordmenn; Jon Hanssen-Bauer, Henrik Thune og Henrik Hovland, utsendt av utenriksminister Jonas Gahr Støre. Hanssen-Bauer er diplomat med erfaring fra Oslo-avtalen, forskeren Henrik Thue er prosjektleder i Støres sekretariat, mens Hovland er forfatter og rådgiver for UD med viktige kontakter i Midtøsten.
De tre skal finne ut om det er mulig med et hemmelig norsk fredsinitiativ i den pågående borgerkrigen i Libya. Tida er knapp, for i FN diskuteres det mulige militære tiltak mot Libyas hersker Muammar Gaddafi.
Mannen de skal møte er ingen ringere enn Saif al-Islam, sønnen til Libyas diktator og landets nest mektigste mann.
«Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya»
Sakprosa
«Som leser er det som å være flue på veggen.»
Mens de fire sitter sammen, ser Saif al-Islam opp på en tv-skjerm innstilt på CNN som på direkten viser det som foregår i FN i New York, og nå kommer nyheten: «FN vil opprette en flyforbudssone i Libya med alle nødvendige midler.»
Det skrives verdenshistorie med norsk tilstedeværelse. I sin nye bok «Strengt fortrolig» skildrer Henrik Thune i detalj hva som skjer: «Ambassadør, hva mener du vi bør gjøre nå?», sier Saif al-Islam til Hanssen-Bauer.
Flue på veggen
Som leser er det som å være flue på veggen. Thune forteller levende, detaljert og engasjert. Det er helt tydelig at han ønsker å formidle et budskap som nyanserer den rådende fortellingen om at Norge var mest interessert i å krige når det gjaldt det som skjedde i Libya i 2011
Det hemmelige norske fredsinitiativet som først nå i denne boka blir kjent i detalj, begynte 10. mars med Støre, hans nære medarbeider Geir O. Pedersen og stabssjef Kjersti Andersen i spissen. Toppdiplomaten Tomas Stangeland ledet UDs avdeling for «Norges freds- og forsoningspolitikk», som i Thunes velformulerte språk omtales som en godlynt versjon av Le Bureau i den franske TV-serien av samme navn. Nå fikk Stangeland ansvar for å lede kvartetten som skulle gjennomføre den såkalte «prosessen», et forsøk på tilnærming mellom de krigførende partene i Libya. En prosess som varte i rundt fire måneder.
Hemmelighetskremmerier
Aldri har jeg lest ei bok som går så direkte inn i Utenriksdepartementets diskrete jobbing. Det er som et frislipp av hemmeligheter. Om alle i UD er like begeistret for dette, vet jeg ikke, hemmelighetskremmeri er jo svært ofte utenrikstjenestenes viktigste verktøy. Men jeg kan ikke se at forfatteren røper noe som er skadelig for Norges sikkerhet. Tvert om mener jeg at han gjør departementet en tjeneste ved å vise hvor aktive og engasjerende norske diplomater er når det gjelder å løse et vanskelig oppdrag.
Thune er en framifrå midtøstenkjenner, og ideen til boka kom ved årsskiftet 2013-2014 etter samtaler med Stangeland. Den gang var ikke tida moden. Det er den nå. I mellomtida har Thune også vært statssekretær i UD.
Vi kommer tett på Gaddafi-utsendinger som møter representanter fra opprørerne på et hotell i Oslo; som krangler, tar hverandre i hånda og som til slutt i fellesskap møter utenriksminister Støre. Begge delegasjoner tar med seg identiske såkalte non-papers til sine ledere i Tripoli og til opprørshovedstaden Benghazi. Dokumentene er uten brevhode og adressat, slik at ingen skal kunne spore dem.
Arrogant og provoserende
Optimisme
Det er optimisme i den norske leiren. Forfatteren klarer nesten å dele optimismen med leserne, men vi vet jo hvordan det gikk til slutt; til helvete som det stort sett ellers har gått i Midtøsten de siste tiåra.
Men boka er unik i form og innhold.
Vi får vite hvordan de tenkte i Libyas toppsjikt, en tankegang som er så forskjellig fra det vi er vant til i Vesten. Muammar Gaddafi trodde overhodet ikke det skulle bli noen krig, han var sikker på at FN ville vedta en flyforbudssone for libyske kampfly innenfor libysk luftterritorium, noe han kunne leve med. Han trodde han hadde gode kort på hånda siden han hadde vendt seg til Vesten etter den USA-ledede krigen i Irak i 2003. Men Gaddafi trodde også at han kunne stole på sin FN-ambassadør Abdel Rahman Shalgham som rapporterte hjem til ham fra New York. Det kunne han imidlertid ikke. Shalgham hadde i hemmelighet gått over til opprørerne i Benghazi.
Innrømmer drap
Fredsforsøk
Gjennom boka får vi også et godt innblikk i hvordan norske myndigheter tenkte. Med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, var det partipolitisk enighet om å gå til krig mot Libya. Men det var tvil og usikkerhet blant norske diplomater, ikke bare hos dem som drev «prosessen», men også hos utenriksminister Støre selv. Slik vi forstår Thune, var Støre opptatt av forsøk på dialog.
Men i stedet for å mekle fred, ble Norge en krigsnasjon. En stor takk til Henrik Thune som viser oss at det i hvert fall ble gjort et fredsforsøk fra norsk side.
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger