BOK: Et notat fra en forsker på Jødisk Museum i Oslo satte Simon Stranger på sporet av historien som nå er blitt til romanen «Museum for mordere og redningsmenn». Det handler om sammenhenger som har vært fortrengt i mer enn 80 år. Midt i historien om forfølgelsene av jødene under okkupasjonen av Norge, om drapene, flukten og tilintetgjørelsen, står Strangers nærmeste – slektstreet til hans egne barn.

«Museum for mordere og redningsmenn»

Simon Stranger

Roman

Forlag: Aschehoug

---

«Personlig og utfordrende»

Se alle anmeldelser

I den kritikerroste og prisbelønte romanen fra 2018, «Leksikon om lys og mørke», skrev Stranger om den jødiske familien som flyttet inn i torturistens Henry Rinnans bolig i Trondheim etter krigen. Der vokste Strangers svigermor opp med foreldrene Gerson Komissar og Ellen, som var født Glott. Romanen fulgte to kryssende hovedlinjer; en om Rinnans virksomheter i Bandeklosteret og en om Komissar-familiens skjebne under nazistenes terror.

Feldmann-saken

«Museum for mordere og redningsmenn» er en frittstående oppfølger. Her er det igjen to hovedspor; et om Glott-familiens bakgrunn og flukt til Sverige og et om drapene på det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann ved Skrikerudtjern i Østfold i oktober 1942. Også disse sporene krysser hverandre på mørkt vis. Under researcharbeidet kommer Stranger over et notat som viser at en av grenselosene som førte Glott-familien over til Sverige var samme mann som kort tid før hadde myrdet, ranet og dumpet ekteparet Feldmann i Skrikerudtjern. Ellen, mormor til Strangers kone Rikke, ble altså reddet av en morder.

Denne boka skriver han til Ellen, som var 18 år da barndomshjemmet hennes i Heggeliveien i Oslo ble konfiskert av tyskerne og familien fikk tjue minutter på seg til å pakke. En interiørliste, skrevet på tysk med iskald nøyaktighet, forteller hva som ble beslaglagt i rom for rom. Dette er bare en av museumsgjenstandene boka presenterer for oss.

Museumsguide

Der «Leksikon om lys og mørke» var strukturert som et leksikon fra A til Å, er den nye romanen konstruert som et museum, der forfatteren guider oss gjennom forskjellige utstillingssaler. Her viser han fram historiene, bilder og gjenstander som skal danne den fortellingen han vil formidle. Han dikter der det finnes hull og hvite felt som ikke kan dokumenteres. Blir historien mindre sann av den grunn? Hans uttalte intensjon er «forsøket på å mane frem en bro mellom brokkene av det jeg vet, og det som er fortiet.»

Minefelt

Dette er selvsagt et minefelt. «Hva vet jeg egentlig om hvordan Rakel og Jacob oppførte seg i disse redselsfulle og regnværstunge dagene på husmannsplassen?» skriver han om ekteparet Feldmanns opphold i skjul hos foreldrene til en av grenselosene like før de blir myrdet. Her har han basert seg på rettsforklaringene til de to drapsmennene som hadde alt å vinne på å stille de drepte i et ufordelaktig lys. Særlig ubehagelig er det å se fru Feldmann framstilt som gjennomført uhøflig, utakknemlig og hysterisk. Hvem vet egentlig? Og grenselosenes samvittighetskvaler og påberopelse av nødverge? De ble frikjent i retten, men dommen er mildt sagt omstridt.

Stranger setter hatet mot jødene både i historisk og personlig perspektiv. Blant skriftlige kilder finnes boka «Umennesket» som var oversatt til norsk og trykket hos det kjente Oslo-trykkeriet Aas og Wahl. Forfatteren påpeker ironien i at det var hans egen oldefar, Sigurd Wahl, som var direktør under utgivelsen. Han fikk en mild straff i rettsoppgjøret, fordi han «bare» var krigsprofitør og ikke NS-medlem. Som de sier, Norge er et lite land, og Simon Stranger har igjen gjort en formidabel jobb med å vise oss noen hvite felt i vår historie. Slik kan folkemordet på de norske jødene gjenfortelles på nye måter. Det er uhyre spennende og utfordrende gjort.

Rystende om voldsdyrkelse