Tilfeldighetene ville at jeg skulle lese annet bind av Ingar Sletten Kolloens flerbindsverk «Under krigen» på en ukes reise fra Zanzibar til Tanzania og Zambia. Mens mitt reisefølge har latt seg fascinere av synet av elefanter bak safariteltet og lesket seg med kald drikke i solnedgangene, har jeg lest meg gjennom to lange, mørke og dystre krigsår.

Boka har fått undertittelen «Vi må tåle alt» og handler om perioden fra januar 1941 til mars 1943. Det er ikke til å stikke under stol at jeg innimellom ble overveldet av alle anekdotene og tidvis hadde problemer med å holde styr på alle navnene. Men etter hvert avtegner det seg et mønster i teksten, og til slutt nøster Kolloen opp de ulike trådene på mesterlig vis.

For til tross for at han har satt seg fore å skildre krigen «nedenifra», altså fra vanlige folks hverdag, handler annet bind snarere om ulike grupperinger. Flere av dem har alltid vært fast inventar i bøker om annen verdenskrig, som de tyske okkupantene, NS-folk og motstandsmenn. Det som gjør denne boka verdt å lese, er at Kolloen også vier stor plass til grupper som ofte ikke har spilt sentrale roller i krigshistorie. På den måten nyanserer han bildet av krigen.