Åsne Seierstad med ny bok om Afghanistan

Barna var bekymret

- Jeg er litt teflon når det kommer til følelser og nerver, jeg kan ikke la det gå rett inn, sier Åsne Seierstad. Tjue år etter «Bokhandleren i Kabul» reiste hun tilbake til Afghanistan, og kom hjem med ei ny bok.

KRIGSMØTER: Hvilket land hadde Afghanistan vært uten krigene? Krig er blitt landets identitet, dessverre, sier Åsne Seierstad. Hun har skrevet om tre mennesker som lever under Talibans regime. Foto: Shad Madian / Dagbladet
KRIGSMØTER: Hvilket land hadde Afghanistan vært uten krigene? Krig er blitt landets identitet, dessverre, sier Åsne Seierstad. Hun har skrevet om tre mennesker som lever under Talibans regime. Foto: Shad Madian / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Glovarme splinter fra ei bombe treffer landsbyen din før morgengry, trenger seg inn i folks kropper, knuser hjertene, punkterer lungene. Flere hundre graders hett metall smadrer skaller, river av fingre eller en hel arm. Det stanser alt, en drøm, en gjesp, en tankestrøm, et halvveis uttalt ord.»

- Forestill deg en verden hvor du aldri vet om du eller dine nærmeste overlever dagen. Det er den virkeligheten de tre menneskene jeg skriver om vokste opp i, sier Åsne Seierstad (52).

Hun har akkurat hastet inn i lokalene til Kagge forlag, ti minutter forsinket etter en hektisk morgen. Mursteinen «Afghanerne» ligger foran henne, ei bok som tegner et nært portrett av tre afghanere, og hvordan landet de vokste opp i har formet dem. På omslaget ser vi en kalasjnikov, over et rødmønstret kunstverk.

- Boka er først og fremst historien til Jamila, Bashir og Ariana, og hvordan de på forskjellige måter representerer Afghanistan.

Hun vikler seg ut av hals og kåpe, antrekket under er helt svart.

- Alle tre har veldig sterke historier. Bashir som gjennom Taliban er seierherren enn så lenge, Jamila som kjemper mot regimet, og Ariana som er et offer for Taliban. Jamila bor i Norge, og er den eneste av de tre som ikke er anonymisert.

- Hvilken historie har gjort sterkest inntrykk på deg?

- Det er vondt å identifisere meg med Ariana på 22 år. Hun levde et liv som var tilnærmet likt vårt før Taliban gjenerobret makten i fjor. Uka før var hun på bowling hvor hun møtte en guttegjeng, hun hørte på Justin Bieber, så på «Stranger Things» og «Queen’s Gambit», omtrent som datteren min på fjorten, egentlig. Ariana hadde tro på at om hun bare var flink nok, vil hun skape et godt liv for seg selv. Hun studerte juss på universitetet og så for seg et liv som dommer. Så – på et øyeblikk er alt forandret.

Barn giftes bort

Ariana ble tvunget inn i ekteskap da Taliban overtok makten. Da hun tok eksamen fikk hun ikke papirer.

- Jeg kan høre om treåringer som blir giftet bort til sytti år gamle menn og bli vemmet og sjokkert, men historien til Ariana treffer meg på en annen måte siden jeg kjenner hennes virkelighet så godt.

Seierstad har to barn på fjorten og tolv år, en gutt og ei jente.

BOKSKRIVEREN: Åsne Seierstad har skrevet flere bøker fra sine mange reiser til krigsherjede land. Foto: Shad Madian / Dagbladet
BOKSKRIVEREN: Åsne Seierstad har skrevet flere bøker fra sine mange reiser til krigsherjede land. Foto: Shad Madian / Dagbladet Vis mer

- Hva sier du til ungene når du drar til et så farlig land som Afghanistan?

- Eh, «vi ses snart»? Eller «vi ses om en måned», noe sånt.

- Er de urolige for deg når du er borte?

- De var litt bekymret i starten, men det gikk jo bra, og da var det lettere å dra neste gang. Jeg tenker jo over det selv også, jeg hadde ikke dratt hvis det var veldig farlig.

- Det er ikke akkurat ufarlig?

- Nei, men jeg var veldig forsiktig, og jeg vil ikke si det er så farlig å dra til Kabul nå.

Sjeldent redd

Den første krigen Åsne Seierstad rapporterte hjem fra var Tsjetsjenia i 1994. Året før hadde hun flyttet til Russland for å lære språket og studere statsvitenskap. Den første krigsreportasjen hennes ble en historie om ei jente som fødte barnet sitt blant krigsofre på sykehuset.

Seinere ble det flere turer til Tsjetsjenia, Balkan, Afghanistan, Syria, Libya og Irak. Hun er sjeldent redd på reise.

- Jeg går inn i et annet modus, jeg blir mer rolig enn urolig. Jeg er litt teflon når det kommer til følelser og nerver, jeg kan ikke la det gå rett inn. Det har gått bra hittil.

- Hva vil du med boka?

- Jeg var i Afghanistan for tjue år siden, og jeg var interessert i å vite hvem afghanerne er i dag. Jeg ville treffe enkeltpersoner og finne ut hva som var deres drivkraft og drømmer. Og jeg var nysgjerrig på denne organisasjonen som seiret over verdens mektigste militærallianse og verdens største hær med rustikke våpen og hjemmelagde veibomber.

Gjennom de tre ulike menneskene håper hun å belyse et viktig tema.

- Bashir påvirker med våpen, Jamila med penn, og Ariana kunne ha påvirket, men ble stoppet da alt ble stengt for henne. Jeg håper folk vil leve seg inn i historiene til alle tre, og at det å se menneskene bak nyhetene kan gjøre det mer forståelig.

Jamila ble født i 1976, tre år før Sovjetunionens invasjon, Bashir i 1987 da landet var i krig, og Ariana kom til verden i 2000, året før terrorangrepene rammet USA.

REISEMÅL: Seierstad reiste med et mål om å finne en talibaner som ville snakke. Foto: Privat
REISEMÅL: Seierstad reiste med et mål om å finne en talibaner som ville snakke. Foto: Privat Vis mer

Siden januar har Åsne Seierstad vært i Afghanistan tre ganger, alle oppholdene varte en måned av gangen.

- Målet mitt var å finne en talibaner som ville snakke med meg. Taliban har vært fienden vår i tjue år, en fiende Norge har dødd for, NATO har dødd for, og som vi har brukt enorme ressurser på å slå ut, bare for å mislykkes. Jeg ville vite mer om hvem disse menneskene var.

Stolt av Taliban

Hun begynte å lete, ikke på gata, hun ville et nivå opp, men ikke helt til topp.

- Jeg ville finne en som representerte mellomsjiktet, og kom etter hvert i kontakt med Bashir (35). Han utpekte seg fordi han også stilte spørsmål om hva som var intensjonen min, og det likte jeg.

Hun har lurt på hvorfor Bashir ville stille opp.

- Jeg har ikke kommet til noe annet enn at det kan ha med status og gjøre, og det at han tydelig er stolt over det han gjør og vil vise fram det han synes er bra. Han er stolt av det han og Taliban har oppnådd. Han er veldig religiøs, og nå har de grunnlagt et samfunn i tråd med islam. «Se hvordan vi lever, se så flott det er», jeg tror det er sånn han tenker.

- Var du redd sammen med ham?

- Ikke egentlig. Nei, jeg følte meg ikke redd. Det jeg var bekymret for var IS, jeg tenkte at jeg ikke ville være det første vestlige offeret. Derfor var jeg ytterst forsiktig, siden IS er til stede i Kabul.

- Hvordan er man ytterst forsiktig i Kabul?

- Ved å dekke seg til, og gå minst mulig rundt. Jeg tok bil fra sted til sted, og gikk ikke ut om det ikke var strengt nødvendig.

- Hva hadde forandret seg i Afghanistan på tjue år?

- Jeg hadde ikke opplevd et talibansk Kabul, men det var veldig gjenkjenbart. Soldatene var overalt i gatebildet, men utover det var det ikke så forandret. Det er få som går med burka, selv om det er et slags påbud. Kafeene var åpne, og folk lever livet sitt.

TILDEKKET: - Jeg ville vært bra dum hvis jeg flagret rundt med utildekket hår, sier Seierstad. Foto: Privat
TILDEKKET: - Jeg ville vært bra dum hvis jeg flagret rundt med utildekket hår, sier Seierstad. Foto: Privat Vis mer

«Dekk det til, kjerring»

Nye Taliban håndhever ikke reglene så strengt som sist, forteller hun, de begrenser seg til et «dekk deg til, kjerring», du blir ikke lenger fengslet om du ikke går med burka i Kabul.

- De fleste kvinnene går i det som blir kalt abaya, et langt kåpeaktig plagg og svart sjal. Jeg gjorde også det.

Det er ikke påbudt for utenlandske kvinner å dekke seg til, men Seierstad ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet.

- Når jeg dekker meg til er det litt vanskeligere å se at jeg ikke hører hjemme der, og det føles litt tryggere. Jeg hadde vært bra dum om jeg flagret rundt med utildekket hår.

Hun leide rom i regi av en hjelpeorganisasjon, for å være på den sikre siden.

- Jeg følte at det var tryggere, for hvem har nøkkel til hotellrommet? Det er også en viss fare for terrorangrep mot hotell.

- Vet de hvem du er i Afghanistan?

- De har Internett, derfor fortalte jeg straks hvem jeg var når jeg møtte folk, at jeg hadde skrevet ei bok om Afghanistan før, og at det var en del … eh, kontroverser rundt den.

Hun ler.

- Jeg ville jo ikke at de skulle si: «Hallo! Du har jo vært saksøkt, ha deg vekk!» Men ingen virket å bry seg, jeg fikk ingen oppfølgingsspørsmål.

- Forventer du bråk denne gangen også?

- Jeg må nesten bare vente og se. Det kan selvsagt komme reaksjoner fra afghanere i Norge som føler seg utlevert og som vil si at de ikke er sånn.

Bråket i kjølvannet av «Bokhandleren i Kabul» som kom i 2002 er veldokumentert, og endte i retten. Bokhandleren følte seg utlevert, etter å ha lest den oversatte versjonen av boka. Rettssaken konkluderte med at Åsne Seierstad ikke hadde gjort noen feil.

MØTTES I HØYESTERETT: Forfatteren Åsne Seierstad møtte igjen hovedpersonen i sin bok «Bokhandleren i Kabul» i 2009, bokhandler Shah Mohammad Rais. Foto: Eivind Kristensen / Dagbladet
MØTTES I HØYESTERETT: Forfatteren Åsne Seierstad møtte igjen hovedpersonen i sin bok «Bokhandleren i Kabul» i 2009, bokhandler Shah Mohammad Rais. Foto: Eivind Kristensen / Dagbladet Vis mer

Denne gangen har hun tatt forholdsregler for ikke å havne i samme situasjon.

- Jeg har vært veldig nøye med å ta opp alle samtalene jeg har hatt med disse menneskene, først og fremst for at det skal bli korrekt, men også for deres og min egen sikkerhet i ettertid.

- Har alle tre fått lese gjennom boka?

- Jamila og Ariana har lest på engelsk underveis, mens Bashir sier at han vil vente til boka foreligger på pashto. Vi får se når det blir.

Koselige Norge

Åsne Seierstad tar på seg den grå kåpa igjen, og går stivbeint opp på takterrassen i forlagshuset. Rådhusklokkene spiller John Lennons «Give Peace a Chance».

- Jeg var på bootcamp i dag morges og er allerede støl, jeg har ikke fått trent siden jeg begynte å skrive boka. Når jeg ikke skriver, går det i ett med barn og aktiviteter.

- Oppleves det som litt trivielt å bo i Norge?

- Nei, på ingen måte. Det er nesten tvert imot for meg nå. Før kunne jeg irritere meg litt over at alt er så koselig i Norge, det gjør jeg ikke lenger.

Hun kikker ut over byen.

- Koselig er bra det.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer