Anmeldelse: Emma Hamberg «Je m’appelle Agneta»
Begjær i fransk kloster
Det er ikke måte på hva litt silkeundertøy kan gjøre med livsfølelsen.
BOK: «På lokaltoget. Herregud, hva har jeg gjort? På morgenmøtet. Herregud hva har jeg gjort? Ved kaffeautomaten. Herregud, hva har jeg gjort?»
Det Agneta i svenske Emma Hambergs «Je m'appelle Agneta» har gjort, er å svare på en annonse. Førtiniåringen har på impuls bekreftet at hun vil forlate Sverige for å passe på en «en eldre gutt» i Provence. Nå viser det seg at Google Translate – som annonsen er formulert med – ikke er et hundre prosent presist verktøy. Noe Agneta raskt oppdager da hun ankommer det nedlagte klosteret som «den eldre gutten» bor i.
Før Agneta er klar for Frankrike, må hun sette et heller semmert ekteskap på pause. Hun har en ektemann som trener frenetisk, mens Agneta ser på såpeserier. Som spiser kaldgrøt og grønnsaker, mens Agneta har et skjult matlager i fryseren og ei vinflaske under senga. I årevis har tobarnsmoren latt seg dominere av mannen og andre. Hun føler seg gjennomsiktig. Nesten usynlig, hvis det ikke hadde vært for de voksne barna som stadig ber om penger.
Med Dagbladet Pluss kan du dykke ned i en verden av eksklusivt innhold som berører, beriker og begeistrer
Kom tett på de sterke historiene. Bli med på innsiden og bak fasaden. Ta gode valg i hverdagen ved hjelp av våre tips, tester og guider.
Du kan si opp når som helst.
Her finner du bruker- og abonnementsvilkår.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger