Anmeldelse: Linda Klakken «Jakten. På sporet av mannen som drepte Trude Espås»

Besatt av et drap

I 1996 ble Trude Espås drept i Geiranger. Saken er etterforsket i 26 år uten at drapsmannen er tatt. Hvor langt kan ei bok gå i å peke ut en gjerningsmann?

GJERNINGSMANN UKJENT: Linda Klakken har gjort et usedvanlig grundig arbeid i sin bok om Trude Espås-saken, men anmelder finner den også etisk problematisk. Foto: NTB
GJERNINGSMANN UKJENT: Linda Klakken har gjort et usedvanlig grundig arbeid i sin bok om Trude Espås-saken, men anmelder finner den også etisk problematisk. Foto: NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Drapet på Trude Espås er en av Norges store uløste drapssaker. 20 år gamle Espås ble drept i august 1996 i Geiranger. Geiranger er både en liten, oversiktlig bygd med rundt 240 fastboende og en av Norges store turistattraksjoner, med mellom 6 000 og 8 000 turister på besøk på drapsdagen 8. august.

«Jakten. På sporet av mannen som drepte Trude Espås»

Linda Klakken

Sakprosa

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2022

«Sterkt om besettelse, problematisk som amatøretterforskning.»
Se alle anmeldelser

Espås ble gjemt, det tok tid før man fant henne. Det var få spor å følge, men vitner hadde sett en mann, eller flere menn, i nærheten av gjerningsstedet på det tidspunkt Espås ble drept.

Dramatiserte situasjoner

I 2017 begynte Linda Klakken å interessere seg for saken. Klakken er forfatter, hennes debutbok som lyriker ble kalt en av årets beste bøker. Men hun har ingen tidligere erfaring som krimetterforsker. Interessen vokser til en altoppslukende besettelse. Den er noe å fokusere på etter å ha slitt med spillavhengighet. Tavler og notater fyller et tidligere barnerom. Dager og netter går til spor og søk på Internett. Teorier og hypoteser vokser fram, blomstrer og sporer av. Hun allierer seg med en tidligere etterforsker i saken. Hun får tilgang til etterforskningsdokumenter gjennom tillatelser fra familien og assistanse fra bistandsadvokat Elden. Resultatet etter fem år er denne boka.

Og hva forteller den oss? Introduksjonen på første side er urovekkende: «Denne boka er basert på virkelige hendelser. Enkelte navn er endret, og noen situasjoner er dramatiserte.»

FORFATTER: Linda Klakken har tidligere skrevet lyrikk og ei barnebok. Foto: Shad Madian
FORFATTER: Linda Klakken har tidligere skrevet lyrikk og ei barnebok. Foto: Shad Madian Vis mer

Hvor er Willy?

Ja vel, men hva kan vi egentlig stole på da? Til Klakkens forsvar går hun grundig gjennom sine spilleregler for boka, men de virker samtidig besynderlige.

«Enkelte steder, byer og land er anonymisert for å unngå å identifisere personer. Disse er erstattet av fiktive navn fra steder i Hvor er Willy? -bøkene til Martin Handford.» Dermed kan vi lese om «Sjørøvergrotten», «Ridderborgen» og «Kråkeinstituttet» i det som samtidig vil være et seriøst forsøk på å granske et høyst reelt og uløst drap. Det er et merkelig sjangervalg.

Så følger ei liste med tjue personer som er gitt pseudonymer, og siden en fagkonferanse i Geiranger er endret til en ornitologkonferanse, er deltakerne på konferanse gitt fuglenavn: Rødstrupe, Strutsen, Munken og Ørnen. Grepene gir inntrykk av grundig gjennomtenkning, men ikke helt av seriøsitet. Referansene signaliserer lek og spill, ikke tragedie og drap.

Paranoia og perfeksjonisme

Og samtidig: Dette er ualminnelig grundig arbeid. Fem år intens jobb har resultert i ei bok som prøver å synliggjøre sine grå og hvite flekker, sine metoder, sin perfeksjonisme og sitt amatørskap. Vi følger forfatteren inn i hennes nye besettelse. Det er en besettelse hun skriver har gitt henne maniske episoder og paranoide opplevelser: En redsel for at gjerningsmannen kan være på jakt etter henne også.

Som en beretning om besettelse er dette en strålende tekst. Som «True crime» er den i sin åpenhet her en «Truere» True Crime. Den unngår i sin form mange av sjangerens klisjeer: Den bygger ikke opp spenning på falske premisser. Den lar i stedet etterforskerens nervesystem levere innlevelsen og spenningen, der hun prøver å holde orden på alle sine tråder og mistanker, alle sine mulige spor.

Mer alvorlig er situasjonen rundt mistenktes rett til å være uskyldig. Bokas mange lag av anonymisering kan ikke hindre at den jakter på en mulig drapsmann, en mann som reelt finnes, utenfor bokas univers. Navnet finner du ikke i boka, og den akademiske konferansen han deltok på, er endret, men det krever ikke mer en et par enkle søk på nett for å finne fagkonferansen. Klakken finner også navnet på mannen, men det er ikke en avsløring: Dette har politiet sittet på lenge. Det de mangler er bevis. Og til de finnes, er mannen å betrakte som uskyldig.

I boka går Klakken langt i å mistenkeliggjøre ham for en serie med liknende drap rundt i Europa, uten å levere sterkere bevis enn en nærhet i tid og avstand. Som leser er det vanskelig å etterprøve disse påstandene. I stedet inviteres vi langt inn i Klakkens redsel for at mannen kan forfølge henne, drepe henne også. Dette er etisk problematisk.

PÅ LET: Mannskap fra Røde Kors finkjemmet området etter at Trude Espås forsvant. Foto: Dagbladets bildearkiv
PÅ LET: Mannskap fra Røde Kors finkjemmet området etter at Trude Espås forsvant. Foto: Dagbladets bildearkiv Vis mer

Reddende hårstrå

Klakken evner å finne informasjon på nett, men mye av avsløringene er avsløringer av hva politiet allerede vet. Slik jakter Klakken politiet like mye som hun jakter gjerningsmannen. Hennes hypoteser er hypoteser politiet har forfulgt uten å komme fram til avgjørende bevis. Det finnes unntak: Det viktigste kommer på bokas siste sider. Der kan det virke som et enkelt hår funnet på offerets sokk ikke er matchet mot alle de flere hundre hårprøvene som ble tatt i Geiranger. Det håret kan selvsagt komme fra andre kilder enn drapsmannen, men i tilfelle bør håret forsøkes sjekkes helt ut av saken, dersom dette er teknisk mulig etter så mange år.

Etter 25 000 sider med saksdokumenter, og tusener av timer med nettjakt på bilder og data, sitter vi fortsatt igjen med en fantomtegning av en mann i blå og hvitstripete T-skjorte. I shorts. Eller kanskje i lyse langbukser.

Klakken har skrevet en etisk problematisk bok om en mistanke og ei riktig god bok om en besettelse. Som «True Crime» flest er fortellingen nok viktigere enn resultatet.

Og når Klakken i siste setning skriver at hun ikke har noe valg, at hun må «Snu bunken. Begynne på nytt», er jeg fristet til å be henne i stedet bruke sitt store skrivetalent på et helt nytt prosjekt.

«Jakten. På sporet av mannen som drepte Trude Espås»

Kjøp boken

Linda Klakken ««Jakten. På sporet av mannen som drepte Trude Espås»»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer