Anmeldelse: Annfrid Berge Haukeland «Myllarguten»

Ble kalt forfyllet bonde

Det er et eventyr å lese om fattiggutten som fikk fela til å låte og Norge til å danse.

SPILLEMANNEN: Myllarguten hadde absolutt gehør og kunne gjengi og sette sammen slåtter etter hukommelsen til lange musikkstykker. her fra 1858. Foto: Bø Museum
SPILLEMANNEN: Myllarguten hadde absolutt gehør og kunne gjengi og sette sammen slåtter etter hukommelsen til lange musikkstykker. her fra 1858. Foto: Bø Museum Vis mer
Publisert

BOK: I bryllup med dans og drikk kunne den innesluttede og tverre Torgeir Augundson komme i transe eller ekstase og spille som en foss i vårløsningen natt og dag til ende. Da hente det at folk måtte ta fela med makt fra Myllarguten. Eller at tilhørerne trakk seg tilbake i stillhet og ettertanke, overveldet av mesterspillet.

«Myllarguten - Livet, legenden, medspillerne»

Annfrid Berget Haukeland

Sakprosa

Forlag: Dreyer
Utgivelsesår: 2022

«Et geni servert på salongbordet.»
Se alle anmeldelser

Spennende, ja, eventyrlig er det å lese om fattiggutten som vant hele det nasjonalromantiske Norge og ble vår største hardingfelespiller gjennom tidene.

Forfatter Annfrid Berget Haukeland forteller med innlevelse om møllerens sønn som etter mye mas fikk låne fela til faren. Åtte år gammel fikk vidunderbarnet sin første læremester i spillemannen Mattis Flathus, og snart ble Torgeir Augundson, Myllarguten, ettertraktet i danselag og bryllup.

Helst ble han plassert på langbordet, og der satt guttungen og spilte mens foten trampet takten på en skammel. Mang en gang måtte faren bære den spinkle Myllaren hjem på ryggen.

Et puslespill

Nå er det ikke helt sikkert at Myllargutens far virkelig var møller. Flere kilder hevder at den biologiske faren er smeden og spillemannen Ole Knutsson Borge Møller, en mann med tyske aner.

Annfrid Berget Haukeland fra Heddal i Telemark, Myllargutens tipp-tippoldebarn, lar spørsmålet stå åpent. Hun har valgt å samle de gamle brikkene og legge ut puslespillet på ny.

Boka om Myllarguten er et praktverk. Alt fra papirkvalitet, innbinding, layout og valg av illustrasjoner er utsøkt. Et kapittel kalt «Felene i Myllargutens hender» er en fryd for øyet.

Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om teksten. Men forfatterens språk er noen ganger preget av uheldig ordvalg og overflødig innhold. Når Haukeland skriver at «Myllarens liv må sees i forhold til det miljøet, samfunnet og landet han var en del av», blir jeg fristet til å spørre hva ellers? Og: «Den gang som nå var gatemusikantene i gatene.» Om Myllargutens far, som arbeidet som møller, står det: «På kverna malte han mel til folk.» Ja vel.

Foto: Dreyer
Foto: Dreyer Vis mer

Diktning og sannhet

Mer problematisk er det at forfatteren foregir å vite hva Myllarguten, som døde for 150 år siden, følte og tenkte: Jeg får vite at ved morens grav enset den lille gutten knapt kulda som kom krypende. Og da han for første gang «med skjelvende hender» grep om farens fele, sprakk ansiktet opp i et stort smil, og de blå øynene «formelig glødet.»

Det finnes ifølge forfatteren «kun ry, gjetord, soger, artikler å bygge på.»

Så er da dette heller ingen biografi, men en hybrid med innslag av fri diktning. Noe forfatteren, som en formildende omstendighet, heller ikke legger skjul på.

Med belegg i rikholdige og varierte kilder forteller Haukeland om Myllargutens ungdomsår da han trasket fra gard til gard som spillemann med fela som følgesvenn.

Giftermål

Han gifter seg 29 år gammel med Ingebjørg Rikardsdatter Edands-Haugen, ei blømeleg jente, velvaksen og knerten.» Ekteparet er stadig på flyttefot og bodde sjelden mer enn fire-fem år på samme sted.

De skulle få ti barn sammen. Den yngste sønnen, Torgeir Torgeirson, førte folkemusikken videre, og enkelte etterkommere er i dag kjente felespillere i Telemark. Ingebjørg ble 79 år gammel, og døde i 1885.

Livet som far og forsørger ble tungt for Myllarguten. Han hadde lite greie på gardsdrift. Mange betraktet ham som en raritet, en drømmer og kunstnersjel uten sans for penger og plikter.

Myllarguten var ikke enkel å leve sammen med, skriver Haukeland. Humøret svingte brått, han kunne være sta og tverr. «Større slaveri hell aa værå gjift fanst vel ikkje», skal Myllaren ha sagt, ifølge forfatteren og folkelivsgranskeren Rikard Berge.

Myllargutens opprinnelige stue på Kåsa. Foto: Dreyer
Myllargutens opprinnelige stue på Kåsa. Foto: Dreyer Vis mer

Møtet med Bull

Det berømte møtet med den ni år yngre Ole Bull skjedde på et losjihus i Bergen sommeren 1831. Det ble begynnelsen på et livslangt vennskap der høydepunktet var den store konserten i Gamle Logen i Kristiania 1849, en begivenhet som gjorde Myllarguten berømt over hele det nasjonalromantiske Norge.

Applausen runget. Johan Sebastian Welhaven hyllet ham med dikt, Adolph Tidemand tegnet portrett. Kong Oscar inviterte mesterspilleren til slottet og overrakte pokal og penger.

For konsertinntektene kjøpte Torgeir Augundson i 1852 bruket Øygarden vest for innsjøen Totak i Telemark, men Myllarguten var en dårlig gårdbruker og måtte selge gården etter 13 år. Han beholdt ett av husene og utvidet seinere området til et lite tun som nå tilhører nå Vest-Telemark museum under navet Myllarheimen.

I sine beste år mellom 1830 og 1850 dro Myllarguten på spillemannsferder hver sommer, ofte over fjellet til Vestlandet. I et berømt og beryktet danselag på Vossevangen med brennevin og bråk, spilte Myllarguten «tri dagar og tri næter».

Bakrusen

Ti år etter gjennombruddet i Kristiania kom bakrusen.

Nasjonalromantikkens idol ble, med Haukelands ord, et offer for nye kulturelle strømninger. I 1858 satte kritikken inn. Morgenbladet kalte Myllarguten fjellspillemann og museum. Mesteren som hadde lært felespillet av Fossegrimen, var nå en «forfyllet bonde fra Telemarken».

Den geniale spillemannen synker ned religiøse grublerier.

Myllarens fele og bue, laget av Helland, 1850. Foto: Dreyer
Myllarens fele og bue, laget av Helland, 1850. Foto: Dreyer Vis mer

Han spiller i sitt siste bryllup 68 år gammel og dør utfattig av tæring den 21. november 1872.

Gravfølget var av en pram, ingen la blomster på båren: «Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi», skriver Rikard Berge.

Myllarguten hadde et eksepsjonelt gehør. Med sine senesterke fingre kunne han håndtere et stort register på gripebrettet og førte buen i uvanlig lange drag.

Haukelads bok er med sine 370 sider og sitt store kildetilfang og mange illustrasjoner utvilsom det mest omfattende enkeltverk vi har om Myllargutens eventyrlige liv, og er noen ganger overveldende.

«Myllarguten - Livet, legenden, medspillerne»

Kjøp boken

Annfrid Berget Haukeland ««Myllarguten - Livet, legenden, medspillerne»»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer