Anmeldelse: Bertine Zetlitz, «Top girl», en ungdomsroman

Blir ganske masete

Med rå bilder og stort scenisk overskudd har Bertine Zetlitz skrevet en overtydelig ungdomsbok om å ville være best.

FØRST OG BEST: Bertine Zetlitz fikk tid til å skrive bok da coronaen kom. Det ble en ungdomsroman om ikke å vise svakhet. Foto: Agnete Brun
FØRST OG BEST: Bertine Zetlitz fikk tid til å skrive bok da coronaen kom. Det ble en ungdomsroman om ikke å vise svakhet. Foto: Agnete Brun Vis mer
Publisert

«Top girl»

Bertine Zetlitz

Ungdomsroman

Forlag: Aschehoug
Illustratør: Fam Irvoll
Utgivelsesår: 2021

«Ikke særlig original, men med overskudd og tempo.»
Se alle anmeldelser

Coronalitteraturen flommer over oss denne høsten. I alle varianter. På sitt vis tilhører også ungdomsboka «Top girl» sjangeren. To dager før Norge stengte ned, slapp Zetlitz et album med Bugge Wesseltoft. Den etterfølgende turneen måtte avlyses, og driftige Zetlitz fikk tid til å sette seg til med boka hun hadde planlagt å skrive siden debutromanen «Og dagen inntil nå er god» som kom i 2000.

«Jeg er top girl. Jeg er best på å se ut som om jeg ikke er redd når det stormer som verst på innsida. Når det er svarte natta, bare gliser jeg videre og leer ikke på et øyelokk. For det har vært litt svarte natta en stund nå. Men det er det ingen som kan se, for jeg stråler som om jeg er radioaktiv. – Sa-sa-sassy-sassy, cla-cla-classy-classy, goooooo WILDCATS!»

Stopp

Møt Elli. Hun driver med cheerleading. Nå trener de til NM. Hovedstuntet er en pyramide, der Elli troner aller øverst. Det er der hun vil være. Men det koster. Ved siden av alle treningstimene, sliter Elli med å holde følge på skolen. Bokstavene danser når hun leser, og halve natta går med til å stotre og stave seg gjennom leksene. Med lommelykt, under dyna. Dysleksien har hun nemlig klart å holde skjult for alle, også den svært ambisiøse moren. Men en dag sier det stopp. Elli faller, bokstavelig talt. Hun legger seg til i senga, og der blir hun.

Ifølge forlaget er boka «brutalt ærlig». Det kan lure oss til å tro at dette er Zetlitz selvbiografi. Det er det altså ikke, ifølge Zetlitz selv. Tematikken er da heller ikke særlig original. Elli vil være best og flinkest i alt. Utad er hun vellykket, inni seg ulykkelig og utrygg. Legg til at hun med sine ekstremt høye mål er så hensynsløs at hun til slutt fryses ut av venninnene sine. Ingen vil snakke med henne.

Rå bilder

«Hver gang jeg slår på PC-en eller åpner en bok, smelter bokstavene. Lyder som ikke har noe med hverandre å gjøre, blir kompiser og flyter nedover som en elv av feit ertesuppe», skriver hun. Og det er her Zetlitz er aller best. På de rå bildene og det nesten sceniske språklige overskuddet. For tempoet er høyt og storslagent på sitt vis, med overskrifter som «WILDCATS! WILDCATS! MJAU, MJAU! FRES, FRES! WIIIILDCATS!».

Fam Irvoll har illustrert boka, med svart/hvite, naivt beskjedne, og grafisk lekre tegninger: En drakt, en hårbørste, Elli på toppen av pyramiden.

Moralen

Samtidig blir det hele ganske masete, både i layout og i de til dels skrikende tekstene, spesielt i begynnelsen av boka. Elli sier liksom alt med en gang, og tematikken er overtydelig nærmest fra første setning. Etter hvert roer det seg, og vi får mer grep om både Elli og personene rundt henne. Den brautende klossete faren, den bekymrede moren, og altså Elli, som ved hjelp av en klok psykolog endelig våger å være seg selv.

Moralen? Det går an å bli heltinne, selv om man ikke alltid troner øverst.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer