Anmeldelse: Evie Wyld «Alle fuglene synger»

Bør leses i dagslys

Hva truer Jake? Er trusselen reell eller er hun paranoid? Det er så mye snikende uhygge i denne romanen at det er godt sommerkveldene er lyse.

SKREKK: Et beinhardt australsk machomiljø og en forblåst engelsk øy er baktepper for Evie Wylds skrekkpregete thriller. Foto: Bonnier
SKREKK: Et beinhardt australsk machomiljø og en forblåst engelsk øy er baktepper for Evie Wylds skrekkpregete thriller. Foto: Bonnier Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Det er ingen idyllisk fuglesang som åpner Evie Wylds roman «Alle fuglene synger». Det er de hese kra-ene til kråker som hakker løs på innvollene til en sau som er revet opp. Sauebonden, en kvinne ved navn Jake, kaster stein etter dem og spør hva de ler av. Fem av dem sitter på samme grein og ser på henne. Stille nå.

«Alle fuglene synger»

Evie Wyld

Roman

Forlag: Bonnier
Oversetter: Halvor Kristiansen
Utgivelsesår: 2022

«Behersker skrekkfiksjonens virkemidler»
Se alle anmeldelser

Det er så mye snikende uhygge i denne romanen at den helst bør leses i dagslys. Evie Wyld behersker skrekkfiksjonens virkemidler, både i språklig utfoldelse og i billedskapende miljøbeskrivelser. «Alle fuglene synger» utkom i 2013 og innbrakte henne en rekke litterære priser, samt utnevnte henne til en av de viktigste yngre engelskspråklige talentene i det litterære tidsskriftet Granta samme år. Hun er engelsk-australsk av opprinnelse.

Sauer og paranoia

Uhyggen i denne boka foregår på to diametralt motsatte plan, eneste fellestrekk er sauene. Og uhyggen. På nåtidsplanet befinner jeg-personen Jake seg alene på ei relativt isolert øy på kysten av England. Historien alternerer – i annethvert kapittel – med flashbacks til et liv på evig flukt i den australske bushen. Livet på øya fortelles kronologisk; livet i bushen fortelles baklengs. Hvorfor Jake har endt opp på den andre siden av jordkloden blir gradvis nøstet opp. Spor legges ut underveis til man tror man har forklaringen – som ofte viser seg å være utilstrekkelig eller helt feil.

Hva flykter hun fra? Hva truer henne? Er trusselen reell? Er hun paranoid? Slik er det udefinerbare hun er redd for: «Det kunne ha vært lufta, vinden. Det kunne ha vært at alle sauene mine hadde snudd seg og stirret på meg der ute i mørket. Eller at noe halte seg opp av havet og lusket oppover stien mot meg. Men det var det ikke. Det var bare natta slik jeg hadde sett den tusen ganger før, alene.»

Hammer under puta

Noen dreper Jakes sauer. Rev? Pøbelungdom? Inntrengere? Et svart monster med gule øyne, eller noe enda verre? Hun sover med en hammer under puta, av og til med hele arsenalet av kjøkkenkniver ved senga, alltid med geværet parat. Vinden uler inntrengende, veggene rister, taket knaker.

I den australske bushen var det ikke hårete jegeredderkopper eller to meter lange, katteslukende teppepytonslanger som var det mest truende. Jake jobbet som løsarbeider, eneste kvinne blant macho-«blokes», på en sauefarm. Hun var etterlyst for å ha stjålet pickupen og pengeskrinet og drept bikkja til gamle Otto, en mann som holdt henne innesperret som sexslave, etter å ha «reddet» henne fra et liv som gateprostituert. Livet blant sauegutta i bushen var tøft både psykisk og fysisk; Jake kompenserte med armhevinger og situps i truende stunder.

Sterk dame

«Du får ballene mine til å krympe», sier den vennligsinnede naboen Don om Jakes ensomme strev på den gjørmete engelske sauefarmen. Karakteristikken «sterk dame» har fulgt henne helt fra Australia. Hun har bodd alene på øya i tre år, men har knapt vist seg på den lokale puben. Nå forløser hun drektige søyer, tar imot trillinglam og holder revene unna, med hunden Dog som eneste selskap. Samtalene med Dog er småvittige. På en ganske imponerende måte greier Wyld å bryte opp uhyggen ved å tilføre Jake en og annen selvironisk refleksjon.

Men paranoiaen dominerer. Motvillig lar hun en omstreifer få overnatte i fjøset en natt, men forsikrer seg først om at han ikke har australsk aksent. Han heter Lloyd og har også mystiske tildragelser i fortida som har ført ham til øya. De to utvikler et slags vennskap.

Mangetydig

Av de to parallelle historiene er det den australske som fascinerer mest. Delvis fordi en dramatisk fortid skal rulles opp, men også fordi Evie Wyld er en mester i å beskrive natur og dyreliv i den australske ødemarken. Her er kurrawonger, kakaduer, flygehunder, kenguruer, brunslanger, edderkopper kalt rødrygget enke, dingoer, varaner og feite, fuktige spyfluer. Her er beinharde menn, unge aboriginerjenter som blir «kvalt, knulla og lagt i bagasjerommet på en bil». Her har Jake fått ryggen sin dekket med røde arr som aldri forsvinner. Hva skjuler fortida?

Den engelske delen av historien er mer tradisjonell skrekk, med velkjente ingredienser som tåke, gjørme, mørke, vind, uvær, veltede trær og skrik om natta. Velskrevet det også, men med en avslutning som er – sannsynligvis villet – frustrerende mangetydig.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer