BOK: Det er ingen idyllisk fuglesang som åpner Evie Wylds roman «Alle fuglene synger». Det er de hese kra-ene til kråker som hakker løs på innvollene til en sau som er revet opp. Sauebonden, en kvinne ved navn Jake, kaster stein etter dem og spør hva de ler av. Fem av dem sitter på samme grein og ser på henne. Stille nå.

Det er så mye snikende uhygge i denne romanen at den helst bør leses i dagslys. Evie Wyld behersker skrekkfiksjonens virkemidler, både i språklig utfoldelse og i billedskapende miljøbeskrivelser. «Alle fuglene synger» utkom i 2013 og innbrakte henne en rekke litterære priser, samt utnevnte henne til en av de viktigste yngre engelskspråklige talentene i det litterære tidsskriftet Granta samme år. Hun er engelsk-australsk av opprinnelse.

Sauer og paranoia

Uhyggen i denne boka foregår på to diametralt motsatte plan, eneste fellestrekk er sauene. Og uhyggen. På nåtidsplanet befinner jeg-personen Jake seg alene på ei relativt isolert øy på kysten av England. Historien alternerer – i annethvert kapittel – med flashbacks til et liv på evig flukt i den australske bushen. Livet på øya fortelles kronologisk; livet i bushen fortelles baklengs. Hvorfor Jake har endt opp på den andre siden av jordkloden blir gradvis nøstet opp. Spor legges ut underveis til man tror man har forklaringen – som ofte viser seg å være utilstrekkelig eller helt feil.