At bokbålene og debatten om «spynorsk» og «skamnorsk» flammet mest intenst i Fredrikstad – en by mer kjent for «lange flate ballær under tørva», enn konservativt riksmål – er et forunderlig faktum, også for denne bokmelder som har vokst opp i fotballbyen.

Men la meg først konstatere at forfatter og nynorskaktivist Ottar Grepstad i boka «Brent ord» har samlet en imponerende mengde dokumentasjon om hendelser som nå vekker unisont ubehag, og som de fleste helst vil glemme. Med vår sterke oppslutning om ytringsfriheten, er autodafé et ord vi i dag forbinder med middelalder og nazisme: Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.

Men husk. Vi skal bare tilbake til karikaturstriden i 2006, da vi som samfunn sviktet, anført av daværende utenriksminister Støre. Det er en åpenbar mangel ved Grepstads bok at både «Sataniske vers» og Muhammed-karikaturene bare sporadisk er nevnt i en ellers omfattende historisk oversikt, innbefattet den katolske kirkes indeks over forbudte bøker som omfattet 6000 titler da den ble trukket tilbake av paven så seint som i 1966.