Anmeldelse: Ottar Grepstad, «Brent ord»

Brant nynorske bøker

Det brant faktisk flere bokbål i Norge enn i noe annet vestlig land på 1900-tallet, skriver Ottar Grepstad i en grundig og veldokumentert bok.

ORD I BRANN: Bøker på nynorsk var en gjenganger på bokbålene i Fredrikstad, skriver Ottar Grepstad i sin nye bok. Foto: Shutterstock/NTB
ORD I BRANN: Bøker på nynorsk var en gjenganger på bokbålene i Fredrikstad, skriver Ottar Grepstad i sin nye bok. Foto: Shutterstock/NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

At bokbålene og debatten om «spynorsk» og «skamnorsk» flammet mest intenst i Fredrikstad – en by mer kjent for «lange flate ballær under tørva», enn konservativt riksmål – er et forunderlig faktum, også for denne bokmelder som har vokst opp i fotballbyen.

Men la meg først konstatere at forfatter og nynorskaktivist Ottar Grepstad i boka «Brent ord» har samlet en imponerende mengde dokumentasjon om hendelser som nå vekker unisont ubehag, og som de fleste helst vil glemme. Med vår sterke oppslutning om ytringsfriheten, er autodafé et ord vi i dag forbinder med middelalder og nazisme: Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.

«Brent ord»

Ottar Grepstad

Sakprosa

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

«Grundig og veldokumentert om et fortrengt kapittel.»
Se alle anmeldelser

Men husk. Vi skal bare tilbake til karikaturstriden i 2006, da vi som samfunn sviktet, anført av daværende utenriksminister Støre. Det er en åpenbar mangel ved Grepstads bok at både «Sataniske vers» og Muhammed-karikaturene bare sporadisk er nevnt i en ellers omfattende historisk oversikt, innbefattet den katolske kirkes indeks over forbudte bøker som omfattet 6000 titler da den ble trukket tilbake av paven så seint som i 1966.

Inspirert av Amerika

Nynorskforkjemper Grepstad konsentrerer seg i «Brent ord» naturlig nok om språkstriden slik den ble utkjempet før og etter annen verdenskrig, og skriver veldokumentert om et glemt og fortrengt kapittel i språkstriden. Det brant faktisk flere bokbål i Norge enn i noe annet vestlig land på 1900-tallet. Grepstad setter det totale tallet til 75. Og det brant mange steder: Oslo, Bergen, Tromsø, Skjervøy, Drammen og Dale i Sunnfjord utgjør et mindre utvalg, og som nevnt, Fredrikstad.

Grepstad påviser at personer påvirket av den amerikanske senatoren Joseph McCarthy brente bøker av Mark Twain, Ernest Hemingway og John Steinbeck i USA. Og han skriver at det går en linje derfra til Fredrikstad lørdag 1. september 1956, da en gruppe elever i kretsen rundt gymnassamfunnet Fram foranstaltet autodafé på byens torg i protest mot samnorsk.

Det var første, men ikke siste gang. I april 1963 fyrte Fredrikstad-russen igjen opp bokbål mot «spynorsk», og vakte landsomfattende debatt med tidens mest kjente forfattere i ilden.

Spynorsk

Hvem sa at historien ikke gjentar seg? I mai 1997 brente elever ved byens videregående skole nynorskbøker, de ville heller lære samisk enn å pugge «spynorsk mordliste». De hatet «grautmål» og «fjøsnorsk». Bokmål var kult.

Grepstad går grundig til verks med omfattende dokumentasjon av kildematerialet i sin omtale av bokbrenningen i Fredrikstad. Jeg kan bekrefte at alt later til å stemme: Navn, datoer, sitater – alt er riktig. Også dette utsagnet fra forfatteren André Bjerke: «Personlig vil jeg anse bokbål-aksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på sprogfronten.»

Riksmålssympatisør Ole Paus framstår i boka som sannhetsvitne og angrende synder: «Det er så synlig motbydelig med bokbål, og der er referansene i historien så groteske, at jeg fatter ikke at vi kunne gjøre noe så dumt.»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer