BOK: Arv er stort sett en velsignelse, men det å arve en halvferdig avslutning på en millionsuksessbokserie må være litt av en byrde. Det var tilfelle for Lucinda Rileys eldste sønn, den britiske journalisten og komikeren Harry Whittaker. Hans mor døde av kreft sommeren 2021, og hun fikk aldri ferdigstilt det åttende og avgjørende bindet av suksess-serien «Syv søstre». Hun skal ha bedt sin sønn om å skrive den. Tross mistro fra blant annet Rileys norske forlegger Knut Gørvell, har Whittaker nå skrevet «Atlas. Historien om Pa Salt».

«Atlas. Historien om Pa Salt»

Lucinda Riley og Harry Whittaker

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Benedicta Windt-Val

Utgivelsesår: 2023

---

«En så storslått serie bør ikke møtes med smålig kritikk. Men litt tamt ble det.»

Se alle anmeldelser

Den er blitt imponerende proff med tanke på at serien tross alt ikke er hans verk. Språket er ryddig og bitene faller sånn noenlunde på plass i den kompliserte fortellingen. Men litt tamt er det jo. Whittaker mangler det ekstra som blant annet gjorde moren til Norges mestselgende utenlandske forfatter med 1,9 millioner solgte titler.

Mystisk død

Serien handler altså om den eksentriske millionæren Pa Salt – som i denne boka viser seg å være et anagram for Atlas. Han bor på slottet Atlantis ved Genèvesjøen i Sveits med sine seks adoptivdøtre, som alle bærer navn etter stjernehopen Pleiadene eller syvstjernen. Ifølge gresk mytologi, som er sentralt i denne siste boka, var stjernene de syv døtrene til titanen Atlas og hans hustru Pleione. I første bok dør Pa Salt på mystisk vis. Han etterlater seg et testament med et brev til hver av døtrene, samt kryptiske spor til deres biologiske opphav.

De seks første bindene har alle en historisk del som handler om døtrenes jakt på sine røtter – og en samtidsdel som blant annet handler om deres trøblete kjærlighetsliv. Den sjuende boka handler om den forsvunne datteren Merry – Pa Salts kjødelige datter som han aldri fant.

Whittaker følger sin mors oppskrift, med en veksling mellom fortid og nåtid. Dette åttende bindet åpner i Paris i 1928. Der møter vi ti år gamle Atlas. Gutten ble funnet forkommen i hagen til den fransk-polske skulptøren Paul Landowski. Atlas er livredd og vil ikke snakke. Boka er formulert som guttens dagbok, og vi forstår at han har mistet foreldrene og rømt for selv å berge livet. Etter hvert begynner han å snakke – riktignok i kryptiske vendinger. Han blir en svært begavet musiker, og møter sin store kjærlighet.

Årets Lucinda Riley: en gavepakke av deilige floskler

Sjokkerende avsløringer

Årvåkne lesere vil gjenkjenne skulptøren Landonskij som mannen vi møtte i seriens første bok «De syv søstre» (2015). Den handler om den eldste datteren Maia og fortellingen bak Landowskis kjente Kristus-figur i Brasil. I dette siste bindet får vi vite hvorfor Pa Salt adopterte Maia og de fem andre døtrene. Det har å gjøre med hans dramatiske og tragiske forhistorie.

Dagboka blir dermed hans livshistorie, men også et gjensyn med stedene og menneskene vi har møtt gjennom serien; Brasil, Australia, England, Frankrike, Østerrike, Spania, Irland og Norge og Bergen (der skurken Jens Halvorsen som en funfact skal være oppkalt etter Knut Gørvells sønn Jens).

I samtidsfortellingen samles de syv døtrene på Atlas’ båt Titan og leser dagboka. Den skal avsløre sjokkerende ting om farens liv, men også om deres opphav og hvorfor hver av dem ble forlatt. Noe av dette stoffet er kjent fra tidligere, og kan bære preg av en viss oppramsing.

Spektakulære friheter

Det er mange årsaker til at «Syv søstre» er blitt en så stor suksess. Riley nektet seg lite når det gjaldt melodrama med forfalne slott, spåkoner, frihetskjempere, jøder på flukt, slemme kunstnere og halvgale aristokrater – og selvsagt tragisk og lykkelig kjærlighet i alle former. Riley tok seg også noen spektakulære kunstneriske friheter da hun bakte inn en rekke historiske skikkelser i denne serien; Edvard VII, Beatrix Potter, Edvard Grieg.

Lucinda Riley nekter seg ingenting i «De syv søstre»

I denne boka er vi en svipptur tilbake til tida rundt den russiske revolusjon, tsarfamilienes fall og en enorm diamant. Men det er liksom litt lidenskapsløst, og det får meg til å tenke at selv om Riley ga sønnen en skisse til hvordan serien skulle munne ut, så skrudde hun nok opp både tempo og melodrama da hun selv skrev ut sine fortellinger. Vi får også et endelig svar på selve hovedplottet, altså hvem den onde og farlige Kreeg Eszu og hans sønn Zed egentlig er, og hva deres hat mot Atlas bunner i. Akkurat det er etter mine begrep litt skuffende.

Men altså – det går ikke an å være en smålig kritiker i møte med et så ambisiøst verk og med en sånn tilblivelseshistorie, så all ære til avdøde Lucinda Riley og Harry Whittaker. Og til den habile oversetteren Benedicta Windt-Val som har oversatt disse mange tusen sidene. For serien er tjukk. Kjempetjukk.