Anmeldelse: Abdulrazak Gurnah «Etterliv»

Brutal hakkeorden og gale offiserer

Nobelprisvinneren forteller om enkeltpersoners skjebne med storpolitikken, imperialismen og krigene som bakteppe.

PROSJEKT: Abdulrazak Gurnah vant Nobelprisen i litteratur i 2021. Hans litterære prosjekt er å fortelle kolonihistorien fra afrikanernes perspektiv. Foto: NTB
PROSJEKT: Abdulrazak Gurnah vant Nobelprisen i litteratur i 2021. Hans litterære prosjekt er å fortelle kolonihistorien fra afrikanernes perspektiv. Foto: NTB Vis mer
Publisert

BOK: Første verdenskrig slik den utspilte seg i Øst-Afrika: Tyskledete tropper i kamp med britiskledete. Kampsoldatene var afrikanere og indere. De innfødte bærerne deres døde i hopetall av malaria, dysenteri og utmattelse, eller de deserterte av frykt, for så å forkomme på den utplyndrete landsbygda. Deres historie, skriver Abdulrazak Gurnah, er «en fotnote til de store tragediene i Europa, men for dem som opplevde den, var det en tid da landet var gjennomtrukket av blod og bestrødd med lik».

«Etterliv»

Abdulrazak Gurnah

Skjønnlitteratur

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Tone Formo
Utgivelsesår: 2022

«Et riktigere bilde av kolonihistorien.»
Se alle anmeldelser

Dette afrikanske perspektivet på kolonialismens historie, er nobelprisvinnerens litterære prosjekt. I romanen fra 2020, «Etterliv», tar han opp trådene og spinner videre på enkelte av fortellingene fra den Booker-nominerte gjennombruddsromanen fra 1994, «Paradis». Disse bøkene kan nærmest leses som det nåværende Tanzanias kronologiske historie fra 1800-tallet fram til moderne tid. Men Gurnahs metode er å fortelle den lille historien i den store, altså om enkeltmenneskers liv og skjebne med storpolitikken, imperialismen og krigene som bakteppe.

De sterkeste

Det er «fotnotenes» synsvinkel som her blir framlagt. En tysk offiser, et selvdefinert overmenneske, forklarer sitt selvpålagte siviliseringsoppdrag i Øst-Afrika slik: «Det er derfor vi er her – for å ta i besittelse det som rettmessig tilhører oss fordi vi er sterkest. Vi har å gjøre med et folk av tilbakestående villmenn, og den eneste måten å styre dem på, er ved å inngi dem og de forfengelige lilleputtsultanene deres med frykt og banke dem til lydighet.»

På dette tidspunktet var det østlige Afrika delt mellom europeerne: British East Africa, Deutsch-Ostafrika, África Oriental Portuguesa og Congo Belge. Kampsoldatene var alt annet enn europeere; de kom fra Uganda, Nigeria, Gullkysten, Kongo og India. Tyskernes verktøy var den afrikanske «schutztruppen». Soldatene deres ble kalt askarier. Askariene kjempet «i sin blinde og dødelige omfavnelse av en sak de ikke kjente opprinnelsen til og hvis formål var forgjeves og til syvende og sist skulle ende i deres egen undertrykkelse», skriver Gurnah.

Døde i konsentrasjonsleir

To av hovedpersonene i «Etterliv» er askarier. Ilyas rømte fra fattigdommen i landsbyen, 11 år gammel, ble «kidnappet» av askari-soldater på en jernbanestasjon, og jobbet på en kaffefarm for en tysker som satte ham på en misjonsskole der han lærte å lese, skrive, snakke og synge på tysk. Som voksen meldte han seg frivillig til schutztruppen. Hans videre skjebne er dessverre bare kort skissert på slutten av boka. Den virker så absurd ironisk at jeg gjerne skulle sett den utbrodert. Ilyas døde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i 1942.

Den andre askarien, Hamza, kjempet med tyskernes schutztruppe fram til nederlaget og krigens slutt, før han vendte hjem til den navnløse kystbyen i det som i dag heter Tanzania. Også han hadde meldt seg frivillig i tysk tjeneste. Møtet med en brutal hakkeorden, med gale, fordrukne og medisinerte tyske offiserer som utdelte 25 piskeslag for den minste forseelse, skulle bli ødeleggende. En av dem, en oberleutnant, ville sivilisere ham ved å lære ham tysk og lese Schiller, mens en annen, en feldwebel, slo ham halvt til døde med sverd og invalidiserte ham for resten av livet.

Folkemord

Tyskerne var beryktet for sin brutalitet som koloniherrer. Gurnah nevner, som i forbifarten, historiske opprør som tyskerne slo ned. Maji Maji-opprøret, krigen mot hehefolket i sør der de kappet hodet av lederen Mkawa og sendte det til Tyskland som trofé, al-Bushiri-opprøret der de tok lederen til fange og gjorde hengningen av ham til en offentlig markering i 1888. Tyskerne har også fått «æren» for å ha gjennomført det 20. århundrets første folkemord, etter et opprør i Namibia i 1904.

«Etterliv» er en fortelling om restene og minnene fra den voldelige kolonitida. I den lille historien i den store, forteller Gurnah om dagliglivet i en østafrikansk kystby helt fram til valget i 1960 da Julius Nyerere og hans folk vinner flertall i parlamentet. Han skildrer dette livet med antropologisk blikk; her utlegges alt fra religiøse ritualer og bønneskikker, til matlaging, barnefødsler, handel, smugling, varemangel, skolegang og avisdebatter. Men her er også innslag av tradisjonell afrikansk stammekultur, trollkvinner med sotete øyne som kan mane ut onde ånder med trommeritualer og koranvers skrevet med urteblekk.

Fortellerstilen er enkel, rett-på-sak og kronologisk. Her er ingen litterære finesser, men desto mer tettpakket informasjon til glede og nytte for lesere som vil ha et riktigere, flerdimensjonalt bilde av den europeiske kolonihistorien.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer