BOK: Første verdenskrig slik den utspilte seg i Øst-Afrika: Tyskledete tropper i kamp med britiskledete. Kampsoldatene var afrikanere og indere. De innfødte bærerne deres døde i hopetall av malaria, dysenteri og utmattelse, eller de deserterte av frykt, for så å forkomme på den utplyndrete landsbygda. Deres historie, skriver Abdulrazak Gurnah, er «en fotnote til de store tragediene i Europa, men for dem som opplevde den, var det en tid da landet var gjennomtrukket av blod og bestrødd med lik».

Dette afrikanske perspektivet på kolonialismens historie, er nobelprisvinnerens litterære prosjekt. I romanen fra 2020, «Etterliv», tar han opp trådene og spinner videre på enkelte av fortellingene fra den Booker-nominerte gjennombruddsromanen fra 1994, «Paradis». Disse bøkene kan nærmest leses som det nåværende Tanzanias kronologiske historie fra 1800-tallet fram til moderne tid. Men Gurnahs metode er å fortelle den lille historien i den store, altså om enkeltmenneskers liv og skjebne med storpolitikken, imperialismen og krigene som bakteppe.

De sterkeste

Det er «fotnotenes» synsvinkel som her blir framlagt. En tysk offiser, et selvdefinert overmenneske, forklarer sitt selvpålagte siviliseringsoppdrag i Øst-Afrika slik: «Det er derfor vi er her – for å ta i besittelse det som rettmessig tilhører oss fordi vi er sterkest. Vi har å gjøre med et folk av tilbakestående villmenn, og den eneste måten å styre dem på, er ved å inngi dem og de forfengelige lilleputtsultanene deres med frykt og banke dem til lydighet.»