Anmeldelse: Guzel Jakhina, «Zulejkha åpner øynene»

Brutal russisk feelgood

En brennaktuell roman med tema fra Russlands traumatiske historie.

RUSSISK BESTSELGER: Guzel Jakhinas roman vant litteraturprisen «Den store boken» da den kom ut i Russland i 2015. Den toppet også bestselgerlistene i hjemlandet. Foto: Gulnaz Galimullina
RUSSISK BESTSELGER: Guzel Jakhinas roman vant litteraturprisen «Den store boken» da den kom ut i Russland i 2015. Den toppet også bestselgerlistene i hjemlandet. Foto: Gulnaz Galimullina Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Akkurat nå, når vi er vitne til voldsomme utslag av maktbrynde, territoriell uenighet og grådighet, brutale nedslaktinger og fortvilet flukt, er det enormt givende å la perspektivene utvide seg med en roman som «Zulejkha åpner øynene» av Guzel Jakhina. Hun er født i 1977 i Kazan, hovedstaden i Tatarstan, en tidligere Sovjet-republikk nå underlagt Russland.

«Zulejkha åpner øynene»

Guzel Jakhina

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Marit Bjerkeng
Utgivelsesår: 2022

«En rik saga om håp og grusomhet blant undertrykte tatarer.»
Se alle anmeldelser

På det store planet handler boka om deporteringen av såkalte kulakker på slutten av 20-tallet og utover 30-tallet, med Stalin som mester. Mange tatarer ble drevet ut av sine hjem, ut av sitt land, ut av sin religion (islam), og forflyttet til ubebodde områder i et ugjestmildt Sibir.

Slave under svigermor

Zulejkha, som har gitt boka navn, er en fattig, underkuet, sliten, puslete kvinne som lever nærmest som slave under sin strenge svigermor og sin mann. De er tatarer, driver et lite gårdsbruk i en landsby og sliter seg gjennom tilværelsen. Omslaget kommer når rødehordistene – som Zulejkha kaller dem – deporterer landsbyfolket. De er kulakker, selveiende bønder som per definisjon er tvangskollektiviseringens og kommunismens fiender.

Mannen blir skutt og Zulejkha blir satt på toget østover sammen med en broket ansamling av pussige personer. Noen uønskede intellektuelle og kunstnere fra Leningrad, mange fattige bønder, og en kommandant som følger dem helt fram til bestemmelsesstedet.

Etter en dramatisk tur med lekter på floden, blir de deporterte og kommandanten satt av på en øde plett ved elvebredden. Her spirer det fram en bosetting i ruinene av deres liv.

Bøndene har variert kompetanse med det håndfaste, og utenfor folkeskikken er de ikke lenger fiender, iallfall ikke av hverandre. Det vikler seg ut en saga gjennom årstider, strabaser, menneskelig solidaritet og vanskelige følelser. Teksten gir mye spenning og gode karikaturer, hele tiden holdt opp mot et viktig historisk bakteppe. En pageturner, full av feelgood til tross for brutaliteten, men til tider litt for pratsom.

Plotutvikling

Bokas forfatter, Guzel Jakhina, er utdannet i film, og det virker som om hun styrer romanens utvikling fra konvensjonelle ideer om plotutvikling, dramatiske vendepunkter, typegallerier, og varierte gjentakelser. Det er slikt som er viktig for å få en film eller TV-serie til å fungere, men som i en roman kan virke avsporende i sin forutsigbarhet.

Vi får raskt en fornemmelse av at introduserte personer kommer til å gjøre ditt og datt, og så skjer akkurat det. En dramatisk fødsel, der livet henger i syltynne tråder, må jo gå bra. «Man dør ei midt i femte akt», som det heter i Ibsens Peer Gynt. En svak eim av undervurdering av leseren, er altså ikke til å komme bort fra. På den annen side kan jo dette være akkurat det som trengs for å nå de større leserskarer.

Ansiktenes nærhet

Dette oppdiktede typegalleriet, som personifiserer skjebnefellesskapet i en slik stor forbrytelse som tvangskollektiviseringen utviklet seg til å bli, er jo akkurat det skjønnlitteratur, den brede romanen, faktisk kan mestre. Detaljerte sakprosaiske framstillinger av slike tragedier finnes det mange av, men den nærheten man får når ofrene får ansikter, kan ha en enorm kraft, noe denne romanen langt på vei har.

Den erfarne russiskoversetteren Marit Bjerkeng leverer en ypperlig oversettelse. Det norske språket er granatsikkert, ispedd mange uvante ord og pussige norske idiomer, mens det hele tiden speiles en håndgripelig russiskhet. Å få til noe sånt er slett ikke lett, og Bjerkeng fortjener ros for å ha gitt teksten tilstrekkelig tid, konsentrasjon og ettertanke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer