«Før fylte trettini trodde jeg fedme, grå hår og rynker var det jeg skulle frykte, tenkte ikke på alle de indre organene. Sakte skal kroppen spise seg helt fram til sjela, og så blir jeg bare daukjøtt, ikke verdt annet enn å bli gravd ned, håpe på at det finnes en himmel eller et helvete videre så vi fortsatt kan kjenne noe, eller kanskje det er det som heter himmelen, det å ikke kjenne noe.»

Dette er Sofias tanker etter sitt første besøk hos sin kreftsyke far – en far hun ikke har sett på flere år. Egentlig heter hun Safia, er etnisk indisk, og ble kastet ut av familien etter at foreldrene så henne kline med ei jente i en reklamefilm. Ved farens sykdomsleie er vi kommet godt ut i fortellingen om den rotløse frilansfotografen Sofia på 39 som er like avhengig av å bli elsket som å tjene penger på bildene sine. Hun vil få et stipend for å gjennomføre et fotoprosjekt om mangfold, men ser ikke helt for seg hvilke motiver som er relevante. Når hun prøver seg med å fotografere en somalier på en benk på Grønland, får hun beskjed av «stipenddama» om å levere noe det ligger en hensikt bak.