Anmeldelse: Douglas Stuart «Unge Mungo»

Brutalt og vakkert

Fra Shuggie Bain til unge Mungo: Douglas Stuart er en mester i å skildre skeive, sårbare gutter i voldsomme machomiljøer.

DOUGLAS STUART: Den skotske forfatteren slo igjennom med historien om Shuggie Bain. Oppfølgeren befinner seg i det samme miljøet, de fattige, voldelige arbeiderstrøkene i Glasgows East End. Foto: Marty Rickersgill
DOUGLAS STUART: Den skotske forfatteren slo igjennom med historien om Shuggie Bain. Oppfølgeren befinner seg i det samme miljøet, de fattige, voldelige arbeiderstrøkene i Glasgows East End. Foto: Marty Rickersgill Vis mer
Publisert

BOK: 15 år gamle Mungo er en sånn gutt som jenter elsker å ruske i håret og klappe som et kjæledyr. Gutter, derimot, føler seg provosert og utilpass i hans nærvær. Mungo er en myk og sårbar gutt som vokser opp med en alkoholisert alenemor i et homofobt og voldelig fattigstrøk i Glasgow, akkurat som hans «åndelige fetter» Shuggie Bain.

«Unge Mungo»

Douglas Stuart

Roman

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Hilde Stubhaug
Utgivelsesår: 2022

«Glitrende fortalt, Stuart innfrir igjen»
Se alle anmeldelser

Skotske Douglas Stuart gjorde braksuksess med debutromanen «Shuggie Bain» som innbrakte ham Bookerprisen i 2020 og ble oversatt til en rekke språk. Selv lot jeg meg begeistre til å trille en sekser; ingen tvil her om at denne forfatteren hadde en historie å fortelle som innfridde både når det gjaldt friskt språk, autentiske miljøskildringer og inntakende persontegninger. Wow-ordene satt løst.

Alle kjenner myten om at oppfølgeren, andreromanen, er dømt til å bli en skuffelse. Og her?

Thriller

Nei da, Douglas Stuart innfrir med «Unge Mungo», om ikke så sjokkerende og utvetydig som i debuten. Nå er den ytre dramatikken høynet flere hakk; romanen har et spenningsnivå som en thriller, den bygger seg opp mot noe som kan fortone seg som en skikkelig for jævlig utgang.

SELVOPPLEVD: Alt jeg skriver har jeg opplevd; homofobi, hat og fordommer og hvordan det var å leve i Thatchers Storbritannia, sa Stuart i et intervju med Dagbladet i fjor. Foto: Clive Smith
SELVOPPLEVD: Alt jeg skriver har jeg opplevd; homofobi, hat og fordommer og hvordan det var å leve i Thatchers Storbritannia, sa Stuart i et intervju med Dagbladet i fjor. Foto: Clive Smith Vis mer

Romanen veksler mellom to tidsplan med fem måneders mellomrom. Mungo introduseres idet han nikker adjø til moren som lener seg ut av vinduet på leiegården og vinker med perlemorrosa negler. Hun har sendt ham på fisketur med to slubberter hun har møtt på et AA-møte. Mungo Hamilton har levd i 15 år i Skottland og har aldri sett en dal, en innsjø, en skog, eller ruinene av en borg, bortsett fra på kjeksbokser. Men Mo-Maw, som moren kalles, er villig til å svelge alt for at yngstesønnen skal bli en ordentlig mann. Ikke svinse omkring med knekte håndledd som «en jævla soper», som eldstesønnen Hamish frykter.

Krig hver helg

Gatemiljøet i Glasgows East End er ikke for sveklinger. Thatcherismen har satt sine spor. De arbeidsledige er blodig fornærmet over at ei engelsk dame har drept byen og kastrert Glasgows menn. Her er verken kull-, stål-, jernbane- eller skipsverftsindustri igjen. På toppen av det hele har engelskmennene sluppet inn fullasta båter med irskejævler, skitne feniersvin, slik Mr. Campbell i etasjen under ser det. En fotgjengerbru over motorveien skiller det protestantiske og det katolske boligfeltet i East End. Her er det krig på liv og død hver helg.

Familien Hamilton har mye protestantisk ære å forsvare etter at familiefaren ble stukket ned i bandekrigen. Mo-Maw, som var 15 år da Hamish ble unnfanget, ble enslig mor da Hamish var tre og Jodie ett. Uka etter begravelsen oppdaget hun at hun var gravid igjen. Hun kalte tredjemann Mungo, etter Glasgows skytshelgen St. Mungo. Mungo elsker sin mor betingelsesløst, til tross for at hun blir borte i ukevis og Mungo er sikker på at hun blir funnet i elva med en kniv i magen. Men Mo-Maw er bare 34 år og mener at hun har rett til et liv med nye menn som inviterer på kinarestaurant med både forrett og hovedrett. I tekoppen hennes er det alltid whisky eller billig hetvin.

Fargerikt

Både person- og miljøskildringene hos Douglas Stuart er mildt sagt fargerike, strålende videreformidlet av oversetter Hilde Stubhaug. Eldstemann Hamish framstår som en knyttneve. Han er lavere enn Mungo, har briller med tjukke colabånnglass betalt av staten, men gutter som kom i skade for å kalle ham «brillefitte», ble ofre for brå vold. Plutselig lå de på fortauskanten med knuste tenner. Hamish er hærfører for de protestantiske orangistene. De yngste soldatene er ni-tiåringer.

Unge Mungo er som fisk på land i disse omgivelsene. Han treffer en annen einstøing, James Jamieson, som driver med duer og gir rom for Mungo i dueslaget. Inntil videre er det sekundært at James er katolikk. De to skal utvikle et forhold som er vakkert og varsomt beskrevet av Stuart. Gutta kan ikke sette ord på følelsene sine; bare det at lillefingrene berører hverandre føles som et sjokk. Her veksler lykke med skam. Dette skjer fem måneder før den omtalte fisketuren med AA-mennene.

Forklarer

Det skal vise seg at turen kommer til å handle om mer enn fisk og bål og telt. De to «oppdragerne» er ikke bare alkiser; de er gamle fengselsfugler, dømt for misbruk av barn. Mungo, som er sendt hjemmefra med tegneserieblader og Ludospill i ryggsekken, hadde blåmerker over hele kroppen allerede før han dro. Hva hadde skjedd forut for turen?

Douglas Stuart bygger effektivt opp til klimaks på begge tidsplan. Problemet er at han forklarer litt for mye av ting som allerede ligger i kortene. «Show, don’t tell», som det heter. Og Stuart er en så glitrende beskriver av folk, miljø og holdninger at han ikke behøver å forklare alle årsakssammenhenger. Vi skjønner. Og vi heier på Mungo!

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer