Anmeldelse: Anders de la Mottes bok «De bergtatte»

Corny svensk krim

«De bergtatte» er spennende nok, hadde bare forfatteren begrenset seg litt.

KRIMMANN: Anders de la Motte er tidligere politi, og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskap. Og han er en av Sveriges mestselgende krimforfattere. Her sklir fortellingen litt ut. Foto: Jeff Richt
KRIMMANN: Anders de la Motte er tidligere politi, og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskap. Og han er en av Sveriges mestselgende krimforfattere. Her sklir fortellingen litt ut. Foto: Jeff Richt Vis mer
Publisert

BOK: Det unge paret Smilla og Malik utforsker en gammel, bortgjemt grotte. Malik har fått vite om stedet gjennom en litt underlig fyr, og dess lenger inn i den trange grotten de kommer, dess ondere føles stedet. De kommer inn i et rom og noe lukker seg bak dem. De er fanget. Det vil si. Malik forsvinner og Smilla er fanget. Smilla kommer fra en av Malmös rikeste familier og politiet setter inn store ressurser på søket etter henne.

«De bergtatte»

Anders de la Motte

Krim

Forlag: Kagge
Oversetter: Bodil Engen
Utgivelsesår: 2022

«Spennende, men for mange parallelle historier»
Se alle anmeldelser

Dette er plottet i Anders de la Mottes ellevte krimroman. Forfatteren er tidligere politi og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskaper. Ved siden av å selge godt, har han fått relativt gode kritikker og høytstående priser for sine bøker. I Norge er han særlig kjent for den absolutt lesbare Årstidskvartetten; «Sensommer», «Høstdåd», «Vinterild» og «Våroffer».

Hang til modelljernbaner

De la Motte skriver en blanding av politithrillere og psykologisk krim. Noe av suksessen består i gjenbruk av oppskrifter til kjente nordiske krimforfattere. Han er blitt sammenliknet med Torkil Damhaug og Camilla Grebe, men bruker også samme teknikk som Jo Nesbø. Parallelt med etterforskningen følger vi nemlig den riv ruskende gale grottekidnapperen tett. Det vil si – han er egentlig seriemorder, med en sykelig hang til døde sommerfugler og modelljernbaner. Hans identitet avsløres først mot slutten. Det er av bokas mer elegante trekk.

Den egentlige hovedpersonen er den Lisbeth Salander-aktige etterforskeren Leo Asker. Hun er blond, kortklipt og uvanlig høy og bredskuldret til å være kvinne. Med et blått og et grønt øye har hun en unik evne til å skremme selv den mest hardbarka skurk. Legg til at hun hadde en skrullete barndom der hennes paranoide Prepper-far påførte henne traumer som ødela henne privat, men gjorde henne til en suveren politietterforsker.

Superkvinnen Asker blir tildelt forsvinningssaken, men hennes hevngjerrige mor og en forsmådd tidligere elsker stikker kjepper i hjulene. Hun blir degradert og forskjøvet til politihusets kjeller, der hun skal lede en bortgjemt avdeling for tapte saker. Akkurat det er et morsomt team med et stort potensial, som i denne boka dessverre forsvinner litt i et utall andre skikkelser.

Sklir ut

«De bergtatte» – for øvrig en både treffende og stilig tittel – er spennende og variert. Ikke overraskende viser det seg at en av de bortgjemte sakene har forbindelse til Smillas forsvinning, og Asker og hennes team må etterforske i skjul. Problemet er at de la Motte etter hvert innfører for mange mennesker og parallelle historier. Ved siden av å følge seriemorderens barndom og utvikling, følger vi Smilla som er fanget i kjelleren. Vi følger Askers etterforsking, men også hennes barndom og forholdet til en arkitekt som blir sentral i etterforskingen. Også han får sin egen stemme.

Alle disse stemmene og typene gjør at fortellingen sklir ut, og de la Motte får ikke fulgt opp de mange karakterene som presenteres. Legg til at morderens motiv er så fjernt og corny, at selv til krim å være, er ikke dette særlig troverdig.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer