BOK: «Blant alle de uappetittlige Herrer, der staar for Retten i denne Tid, ja, selv over dem der sidder og driver Selvbesmittelse i Cellerne, staar Forfatteren Herman Bang som den motbydeligste og farligste Homosexualist.»
Sitatet er hentet fra et anonymt innlegg som sto på trykk i den danske avisa Middagsposten 1. desember 1906. Anledningen var Den Store Sedelighetsskandalen som utspilte seg i København samme år, der flere framtredende menn ble dømt for omgang med mannlige prostituerte. Den danske forfatteren Herman Bang ble ikke dømt, men altså utskjelt.
Ikke bare av den anonyme innsenderen, men enda verre av sin forfatterkollega Johannes V. Jensen. Dagen før hadde nemlig Jensen skrevet en kronikk i Politiken med et fryktelig angrep på homoseksuelle og da spesielt Herman Bangs «skidne Kønsforrykthed»: «Indespær dem, mener jeg, og giv dem et Haandarbejde! De vil kunde opdrages til udmærkede Syersker», skrev Jensen blant annet. Kronikken skal ha gått svært inn på Bang, og har seinere blitt omtalt som en skamplett i Politikens historie. Den fikk nesten Johannes V. Jensen ekskludert fra Dansk Forfatterforening, og Jensen skal seinere skal ha oppsøkt Bang for å beklage.
«Adam i Paradis»
Roman
«Fantastisk billedspråk om queer maler.»
Det er altså ikke mer enn hundre år siden homoseksualitet ble straffet med tukthus og homoseksuelle ble hundset og ydmyket på det verste, og det anonyme innlegget og Jensens kronikk er en av mange autentiske artikler som er gjengitt i «Adam i Paradis». Hovedpersonen er verken Herman Bang eller Johannes V. Jensen. Det er den danske maleren Kristian Zahrtmann (1843-1917), kjent for sine fargesterke malerier av historiske kvinner og vakre muskuløse menn. Zahrtmann var aldri åpent homofil, men blir i dag omtalt som en queer maler. Flere av hans nakenbilder skal ha vært på grensen til skandale. Det gjelder blant annet tittelbildet, som er et portrett fra 1913, der en vakker naken mann sitter tilbakelent omgitt av blomster – med en slange som snor seg mot hans underliv.
Haslund-Gjerrild har gitt Zahrtmann jeg-stemmen og boka åpner med en scene der den 70 år gamle Zahrtmann maler nettopp «Adam i Paradis», med en vakker ung mann som modell.
Zahrtmann var da en kjent, vellykket og velstående maler, men portrettet som tegnes av ham gjennom jeg-stemmen er ganske trist. «Jeg tenker på meg selv som en gammel drage som er eldet så kraftig at han har sunket sammen», heter det et sted, og Haslund-Gjerrild maner fram bildet av en gammel, litt usympatisk og fet mann med en kjærlighetslengsel som aldri kan mettes. Men aller helst – og faktisk årsaken til at denne boka er så god – formulert med et ekstremt fargesterkt billedspråk, originalt og forbløffende: «Vi snakker ikke særlig godt sammen. Det er noe ved Adam som får setningene mine til å falle i gulvet og gå i stykker rundt ham. De ligger som døde fluer i vinduskarmen. Sammenkrøllete stankelben i rommets hjørner.» Bare beskrivelsen av hvordan Adam sitter med lårene litt spredt, nærmest oser erotikk.
Boka har blitt omtalt med nyordet eksofiksjon, altså en fiktiv videreføring av fakta rundt en historisk person. Da Haslund-Gjerrild utga den i 2021, fikk den en helt fantastisk mottakelse, og ble blant annet nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Selv kaller forfatteren sin metode for romanmosaikk, og ved siden av den fiktive jeg-stemmen som skildrer scener som strekker seg over et tiår, er det klippet inn avisartikler, brev, rettsdokumenter, poesi. Deler av romanen er lagt til Italia, der Zahrtmann hadde et slags kunstnerkollektiv. Også der blir en slått av de helt utrolige og voldsomme språklige bildene Haslund-Gjerrild maler fram: «Når han kommer trippende over flisene, suger gatene seg sammen, som kinnene når man drar røyken helt ned i lungene, og kvartalet skjelver, gatehjørner spisser sine vinkler, og vindusrekkenes perspektivlinjer peker alle mot ham, som stanser foran det store vinduet til en hanskebutikk.»
Euforisk!
På tross av Haslund-Gjerrilds fantastiske bildespråk, må jeg innrømme at det autentiske stoffet gjør mest inntrykk. Spesielt gjengivelsen av rettsdokumentene mot politibetjent og forfatter Carl Hansen under Den Store Sedelighetssaken. Det å lese hvor langt påtalemakten gikk, hvor hinsides grove de var, der de grafset i menneskers privatliv – formulert i et helt absurd kansellispråk: «Arrestanten Carl Hansen erkender at han kendte Brevskriver Hjalmar Sørensen, med hvem han har drevet Onani paa sædvanlig Maade, dels Haandsarbejde, dels ved Samlejebevægelser mod eller opad hinannen, uden dog Omgængelse mod Naturen nogensinde har fundet Sted, idet Arrestanten stedse har advaret Hjalmar derimot.»
Magisk
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger