Et sterkt individs beretning, en overlevende, en utlending, et barn av kaos. En kjæreste i London, en landstryker-pappa i luksusbiler på vei til spillebuler. En oppvekst delt mellom det karrige Basilicata i Sør-Italia og et uoversiktlig immigrant-miljø av bestefar, tanter og onkler, fettere og kusiner i Brooklyn og New Jersey.

Den italienske forfatteren Claudia Durastanti (f. 1985) kaster seg fram og tilbake i tid og rom i romanen «Fremmede jeg kjenner». Og legger gjerne ut i lange betenkninger om meningen med det hele, med burleske, tragiske og brutale episoder levd og drømt. Fattigdommen er der hele tiden, utenforskapet, famlingen i randsonene av sivilisasjonens maskineri.

Pønkebarn

Mange av refleksjonene forfatteren gjør seg, har utgangspunkt i foreldrenes kommunikasjonsproblemer. De er begge døve, men de nekter å benytte tegnspråk, og de nekter barna å lære det. De er ville mennesker, post-68-ere (og det er fint å lese god litteratur som ikke handler om 68-ere eller det å være barn av sånne) som utagerer i pønketid og nihilistisk ultramodernisme. Durastanti er stemmen til pønkernes barn, kaoskreftenes barn.