Anmeldelse: Claudia Durstanti, «Fremmede jeg kjenner»

Den unike stemmen

Claudia Durastanti er stemmen til pønkernes barn og vever en fantastisk vev ut av sitt kaotiske hode.

HØRENDE FORFATTER: Mange av refleksjonene Claudia Durastanti gjør seg, har utgangspunkt i foreldrenes kommunikasjonsproblemer. De er begge døve. Foto: Sara Lucas Agutoli
HØRENDE FORFATTER: Mange av refleksjonene Claudia Durastanti gjør seg, har utgangspunkt i foreldrenes kommunikasjonsproblemer. De er begge døve. Foto: Sara Lucas Agutoli Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Et sterkt individs beretning, en overlevende, en utlending, et barn av kaos. En kjæreste i London, en landstryker-pappa i luksusbiler på vei til spillebuler. En oppvekst delt mellom det karrige Basilicata i Sør-Italia og et uoversiktlig immigrant-miljø av bestefar, tanter og onkler, fettere og kusiner i Brooklyn og New Jersey.

«Fremmede jeg kjenner»

Claudia Durastanti

Skjønnlitteratur

Forlag: Gyldendal
Oversetter: John Grande
Utgivelsesår: 2022

«I rasende fart gjennom svingene.»
Se alle anmeldelser

Den italienske forfatteren Claudia Durastanti (f. 1985) kaster seg fram og tilbake i tid og rom i romanen «Fremmede jeg kjenner». Og legger gjerne ut i lange betenkninger om meningen med det hele, med burleske, tragiske og brutale episoder levd og drømt. Fattigdommen er der hele tiden, utenforskapet, famlingen i randsonene av sivilisasjonens maskineri.

Pønkebarn

Mange av refleksjonene forfatteren gjør seg, har utgangspunkt i foreldrenes kommunikasjonsproblemer. De er begge døve, men de nekter å benytte tegnspråk, og de nekter barna å lære det. De er ville mennesker, post-68-ere (og det er fint å lese god litteratur som ikke handler om 68-ere eller det å være barn av sånne) som utagerer i pønketid og nihilistisk ultramodernisme. Durastanti er stemmen til pønkernes barn, kaoskreftenes barn.

Til tross for kaoset hun navigerer i, orienterer hun seg i litteratur og antropologi. Hun er oversetter, og flere av assosiasjonene hun gjør seg ut fra ords betydningsfelt på ulike språk, må ha vært interessante utfordringer for hennes norske oversetter, John Grande.

Omdreiningspunktet i boka er utenforskap. Originaltittelen La straniera betyr framfor alt (kvinnelig) utlending. Den norske boka er derimot titulert «Fremmede jeg kjenner», trolig fordi den på engelsk heter «Strangers I Know». Strangers minner om straniero, men betyr ikke utlending. En fremmed på norsk er en vi ikke kjenner, men kan godt bo i naboleiligheten og se ut som oss. Un straniero er bortefra, i ukjent land.

Slike nøkkelords-dilemmaer har vi alltid i en oversettelse, men her får det større konsekvenser enn vanlig. Både mor og datter – og mange andre – i boka er utlendinger, på flere nivåer. Durastanti tar opp immigranterfaringer, ikke bare over landegrenser, men mellom en verden av hørende og de døve.

Et vakkert ord

Flere viktige steder i boka drøfter forfatteren tittelens begrep. For eksempel skriver hun: «Fremmed er et nydelig ord så lenge ingen tvinger deg til å være det, ellers er det bare et synonym for en slags lemlestelse, et pistolskudd vi har fyrt av mot oss selv.»

Dette er et veldig, veldig rart utsagn. Men ikke hos Durastanti, nettopp fordi ordet ikke er «fremmed», men «straniero»:

«Utlending er et vakkert ord, om ingen tvinger deg til å være det; resten av tiden er det bare et synonym for å være skamfert, og et pistolskudd vi selv har skutt oss.»

Hvorfor skulle «fremmed» være et vakkert ord?

I en annen passasje drøfter hun ordet med utgangspunkt i nettopp forskjellen på straniero og stranger ut fra et dårlig dubbet uttrykk i TV-serien Beverly Hills 90210. Der blir det veldig rart når den norske teksten dobler opp med fremmed slik at Durastantis poeng blir forkvaklet.

Men hva skal man gjøre i slike situasjoner? Jeg – som selv er oversetter – har ingen quick fix å tilby, og det er mange bøker der slike ordkløverier får et nærmest absurd uttrykk i oversettelsene. Heldigvis er oversetter Grande stødig i norsk, og det er det ikke alle som er. Han har her formet en på alle måter leseverdig tekst – som altså byr på mye å undre seg over.

Durastanti har skrevet ei moderne bok med akkurat den balanserte miksen av memoar og refleksjon som det er blitt mye av de siste åra. Hva som er diktet – godt jugd! – og hva som er minner eller feilerindringer, er ikke gitt, og fordelen med å lese en slik tekst uten forkunnskaper om forfatterens eventuelle «virkelighets-prosjekt», er at teksten får være seg selv.

Jeg slipper unna de enerverende avsporingene når norske aktører utleverer sin fraskilte, autoritære psykolog-kone, den tedrikkende prestevenninna eller den voldtektsanklagende poetessen – alt dette griseriet som forgifter dagens litteratur.

Sterk, våken og provoserende

Jeg tenkte raskt på amerikanske Rebecca Solnit da jeg lette i hodet etter en forfatter som er på samme greia. Hennes reflekterte erindringer med utgangspunkt i egne opplevelser av mennesker og steder, skaper stødige bilder av uklare tilstander. Durastanti er generasjonen etter Solnit, og skriver minst like sterkt, våkent og provoserende.

Så slår det meg at dette jo er dagens trend, det finnes masse sånt, litteratur som består av:

  • uklare blandinger av fiksjon og virkelighet i det narrative, pluss oppregning av tidsmarkører (11. september, murens fall, bombingen av Libya, Thatcher og Reagan, okkupasjonen av Hammersborg skole, dagen da Kåre Willoch brakk staven og hvor du var akkurat da …),
  • allmenne lavterskelfilosofiske betraktninger med løsrevne linjer fra tenkere som Sylvia Plath, Ludvik Wittgenstein, Rumi, Leonard Cohen, Sapfo, Hans Børli,
  • symptomer på katastrofer innen finans, miljø, sult, militæraktivitet, industrielt landbruk, hemmelighold, elitesamrøre,
  • en viss brodd mot konspirasjoner.

Aggressivt forsvarsløs

Og inne i alt dette denne stemmen, denne ene, den unike, dette individet, den aggressivt forsvarsløse som kanaliserer alle disse refleksjonene på bakgrunn av en kompleks og traumatisert erfaringsbagasje, risset opp i de «finksjonistiske» partiene, som Durastanti kaller dem.

Tekstens blikk som hever seg fra den andre jenta som endte i rennesteinen med armene fulle av sprøytestikk, opp forbi elitens skylag ut til kosmiske kalamiteter og det altfor sakrale. Sveipene rundt kloden med mange opplagte stopp, flanering i storbygater, ryggsekkbesvær i fremmedspråkslandene, regnskogenes trusler og så noen helt egne bagateller som egner seg til å blåses opp.

Ja, slikt skaper god litteratur, og denne boka er ikke noe hva som helst. Den er mer enn vel verdt tiden den tar å lese.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer