Anmeldelse: Bill Clegg, «Slutten av dagen»

Denne såpa skummer ikke

Bill Cleggs roman minner mest om et manus til en amerikansk TV-serie, spekket med dramatiske sceneskift og glamorøse kulisser.

ERFARINGER: Bill Clegg er opprinnelig litterær agent i USA, men har skrevet erindringer om sitt kokainmisbruk, før han debuterte som romanforfatter. Foto: Bonnier
ERFARINGER: Bill Clegg er opprinnelig litterær agent i USA, men har skrevet erindringer om sitt kokainmisbruk, før han debuterte som romanforfatter. Foto: Bonnier Vis mer
Publisert

BOK: Se opp for amerikanske forfattere med ambisjoner om å skrive den store amerikanske familieromanen. Alle lykkes ikke like godt som Jonathan Franzen. Bill Clegg som her gjør et forsøk med «Slutten av dagen», putter så mye drama inn i sin familie at romanen vakler under sin egen tyngde.

«Slutten av dagen»

Bill Clegg

Roman

Forlag: Bonnier
Oversetter: Monica Carlsen
Utgivelsesår: 2022

«Vakler under egen vekt»
Se alle anmeldelser

Bill Clegg er opprinnelig litterær agent, altså en som dyrker fram andres forfatterskap. Tidlig på 2000-tallet holdt han på å gå i hundene av kokainmisbruk. Han gjennomgikk ikke bare en vellykket rehabilitering, han skrev også memoarbøker om saken. «Portrett av misbrukeren som ung mann» utkom på norsk i 2010 og ble en internasjonal bestselger. Hans første skjønnlitterære utgivelse, «Vi som hadde en familie» (2015) ble også en suksess og langlistet til Booker-prisen.

TV-manus-takter

Hvilken retning forfatterskapet skal ta nå med «Slutten av dagen» virker mer uklart. Det dreier seg åpenbart om en underholdningsroman spekket med hemmeligheter som skal avsløres mot slutten. Men boka virker mer som et langt TV-manus til en såpeserie. Intrigene hagler, kapitlene er korte og skifter fokus mellom en hel rekke medvirkende. Omgivelsene er visuelt beskrevet og nøye utbrodert, enten det dreier seg om sengeorgianske gods med seks hvite søyler mot elva eller ballkjoler kalt «sitronkremdrømmen».

Historien har elementer av «Upstairs, downstairs» med rikmannsdatteren Dana Goss, hennes fattige venninne Jackie, godsets meksikanske altmuligmann Lopez og hans datter Lupita i hovedrollene. Dana er 68 år og gryende dement, idet hun drar tilbake til godset og oppsøker venninnen Jackie som hun av mystiske grunner ikke har hatt kontakt med på 49 år. Hyppige flashbacks til jentenes tenåringsdager med forelskelser, skoleball og 4. juli-fyrverkeri gir bare vage antydninger om bruddet. En brun dokumentmappe i skinn blir en gjennomgående rekvisitt i romanens fortid og nåtid.

Tilslørte hemmeligheter

På nåtidsplanet befinner journalisten Hap seg. Han sitter ved farens dødsleie; en far som var en bereist krigsfotograf, men som bare hadde tid til sønnen omtrent en gang i året. Han skal vise seg å være homofil, men det vet ikke sønnen. Her er det mange tilslørte familiehemmeligheter av typen hvem er far til hvem og hvorfor. Og hva inneholder dokumentmappen?

Skildringer av usynliggjøring og tilslørt rasisme overfor de meksikanske tjenerne og deres barn, bidrar til etterlengtede snev av realisme, men se om ikke den meksikanske jenta er utstyrt med en bestemor som er håndspålegger og heks! Og her er voldtekter, konemishandling, utroskap og forviklinger som sømmer seg en ekte såpe. Troverdigheten i historien kan man nok diskutere, men det er liten tvil om at de psykologiske beveggrunnene til persongalleriet er heller flatt utlagt.

Noen vil sikkert ha glede av denne boka som en actionfylt «pageturner», men de litterære kvalitetene i språk og fortellerstemme er det langt mellom. Dialoger av typen «Til tross for alt dette, ville du ha det jeg hadde», bidrar heller ikke til de store opplevelsene i denne romanen. Såpa skummer svakt.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer