Anmeldelse av Édouard Louis' bok «Forandre seg. Metode»

Desperat etter hevn

Mannen som flyktet fra sitt tidligere liv som homofil fattiggutt, går her dypere inn i hva det har kostet ham av vennskap og sjelefred.

ÉDOUARD LOUIS: Tidligere Eddy Bellegueule, har skrevet flere bøker om sin fortid som homofilt mobbeoffer i et fattig arbeiderstrøk i Nord-Frankrike. Mot alle odds klarte han å skaffe seg solid utdannelse og et nytt liv blant den intellektuelle eliten i Paris. Foto: Endre Vellene
ÉDOUARD LOUIS: Tidligere Eddy Bellegueule, har skrevet flere bøker om sin fortid som homofilt mobbeoffer i et fattig arbeiderstrøk i Nord-Frankrike. Mot alle odds klarte han å skaffe seg solid utdannelse og et nytt liv blant den intellektuelle eliten i Paris. Foto: Endre Vellene Vis mer
Publisert

BOK: Franske Édouard Louis er forfatteren som har gjort suksess på sin klassereise. Et forslitt litterært begrep, vil mange hevde, men den nå 30 år gamle Bourdieu-spesialisten har beskrevet i detalj hvert skritt oppover en sosial rangstige – fra mobbet, homofil fattiggutt blant utslåtte fabrikkarbeidere og trygdede på landsbygda i Nord-Frankrike – til fetert forfatter blant den velstående intellektuelle eliten i Paris. Klasseflukt er begrepet han selv foretrekker.

«Forandre seg. Metode»

Édouard Louis

Essay

Forlag: Aschehoug
Oversetter: Egil Halmøy
Utgivelsesår: 2022

«Dønn ærlig og selvutleverende»
Se alle anmeldelser

Han debuterte i 2014 med boka «Farvel til Eddy Bellegueule», et rasende oppgjør med egen barndom i en kulturfattig familie med en far som foraktet utdannelse og hånet sin jentete sønn, en kuet mor, og et nærmiljø preget av machoholdninger, homofobi og rasisme.

Den sterkt personlige historien har hatt en universell appell; boka er nå oversatt til mer enn 30 språk og har solgt i millioner. De harde utfallene mot hans eget opphav er seinere moderert i de mer forståelsesfulle essayene «Hvem drepte faren min?» (2018) og «En kvinnes frigjøring» (2022), der han setter henholdsvis farens og morens liv inn i en større sosial kontekst.

Suksessen har kostet

Det er hans egen klasseflukt som utdypes i den nye boka, «Forandre seg. Metode». Egentlig er det Bellegueule-farvelet som her gjenfortelles, men på en modnere og mer selvransakende måte. Her våger han å framstille seg selv som noe mer enn et uskyldig offer for omstendighetenes hån, grusomhet og undertrykkelse. Her reflekterer han over sin egen mulige klasseforakt, opportunisme og bruk av andre mennesker i sin streben etter å lykkes. Han spør seg selv om hva suksessen har kostet. Og hva var drivkraften? Ønsket om hevn og revansje?

En så dønn ærlig og selvutleverende beretning kan tidvis være vond å lese, men man må fylles av beundring over motet til å framstå så avkledd. «Hva var det egentlig jeg ville i Paris?» spør han om det geografiske og sosiale målet for flukten, før han avslører noen av sine mest desperate metoder for klatring: «… treffe noen som kunne ta meg med inn i livet sitt, en jeg kunne få revansje over fortiden min gjennom. Det kunne være en millionær, en fyrste, en viktig politiker, det var ikke så viktig, det viktige var at det livet han skulle ta meg med inn i, måtte være på nivå med, på høyde med, mitt behov for revansje.»

Som bokas tittel belyser, handler det om forandring. For Édouard Louis' del handlet det om å endre tennene, fornavnet, etternavnet og hårfestet. Og selvsagt, i enklere målestokk; smilet, latteren, ganglaget, klærne, vennene. I en første versjon av boka begynte han slik: «Historien om livet mitt er en lang rekke brutte vennskap. I hver fase av dette livet, dette kappløpet mot meg selv, har jeg vært nødt til å skilles fra mennesker jeg har vært glad i for å kunne komme stadig videre.»

Brutte vennskap

Noen vennskap har vært nyttigere enn andre. Noen har fungert som rollemodeller han har kopiert med en nesten pinlig grundighet. Elena ble en nær venninne da han begynte på videregående i Amiens. Hun inviterte ham inn i sin familie, lærte ham å spise med kniv og gaffel, lese «Reise til nattas ende», lytte til Brahms og konversere ved middagsbordet framfor å se på TV.

Elena mistet ham da han møtte forfatteren og filosofen Didier Eribon, mannen med boka «Hjem til Reims» som beskriver en bakgrunn som likner Louis' egen; også dette er en flukt fra fattigdom til studier og et friere liv som homofil i Paris. «… snart skulle han bli vennen min, han skulle erstatte Elena i livet mitt og ufrivillig forårsake det mest smertefulle bruddet i mitt liv …»

Andre forbindelser har vært flyktigere; arvingen i en berømt fransk industrifamilie, ordføreren i Genève, en kosmetikkgründer fra Los Angeles, en direktør for en amerikansk storbank som advarte ham mot å søle rødvin i en sofa trukket med isbjørnskinn. Et par av elskerne underveis omtales med en lett forakt. Men det er selvforakten som er mest framtredende.

Samtale om solidaritet

Enkelte har kritisert Édouard Louis for det de mener er klasseforakt. Som motgift anbefaler jeg utgivelsen «Samtale om kunst og politikk», som også foreligger på norsk nå. Den boka er basert på et møte, i regi av TV-kanalen Al-Jazeera, mellom Louis og den britiske filmskaperen Ken Loach, der de to drøfter felles referansebakgrunn og solidaritet med de utslåtte. Begge bøkene er glimrende oversatt av Egil Halmøy.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer